Øyvind Håbrekke er faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Håbrekke har lang politisk erfaring, blant annet som politisk rådgiver og statssekretær for statsråd Einar Steensnæs i Olje- og energidepartementet fra 2001–2004 og som statssekretær for statsråd Knut Arild Hareide i Miljøverndepartementet 2004–2005. Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i perioden 2009–2013, og satt i Stortingets familie- og kulturkomité. I tillegg til sin politiske erfaring har han også vært miljørådgiver i Norges Rederiforbund, prosjektleder i MARUT, assisterende direktør i Energi Norge og kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.
Twitter: @oyvindhaabrekke
E-post: oyvind[at]skaperkraft.no
Telefon:970 62 368
Har KrF presset gjennom mer liberal politikk enn Venstre tåler?
Trine Skei Grande ser på deler av regjeringserklæringen som en pause frem til neste valg.
04. Mars 2019
I regjeringserklæringen har de fire partiene blitt enige om kun å fremme endringer i bioteknologiloven som alle de fire partiene er enige om. Det innebærer at det ikke blir fremmet lovforslag om å åpne for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Da Stortinget behandlet spørsmålet i mai var det flertall for begge disse forslagene.
Det er blant annet dette Skei Grande nå har markert misnøye med, ved å erklære regjeringens politikk på dette feltet som en «pause» frem til 2021.
Men hvordan bør Venstres liberale prinsipper egentlig forme synet på donerte egg og statlig befruktning av enslige kvinner?
Over 90 % av alle som får barn ved assistert befruktning benytter sine egne kjønnsceller. Begge de nevnte forslagene innebærer at mennesker må være villige til donere bort sitt arvemateriale og bli biologiske foreldre for barn de ikke skal gi omsorg til.
Donasjon av egg og sæd krever altså at staten må regulere slektskapet slik at barnet ikke er slekt i familie med halvparten av sitt biologiske slektstre.
Foreldreskapet er regulert i Lov om barn og foreldre, gjerne kalt barneloven. Barneloven viderefører en stolt, liberal tradisjon fra Johan Castberg. Den legger til grunn at foreldreskapet er en grunnleggende mellommenneskelig relasjon, og at dette eksisterer uavhengig av staten. Barneloven oppretter ikke, men «fastsetter» foreldreskapet.
Castberg skrev ingenting om fastsettelse av morskap i sine lover. Morskapet var en selvfølgelighet som eksisterte utenfor politikkens domene. Eggdonasjon innebærer at morskapet splittes. Vi får en genetisk mor og en fødemor. Da må staten definere morskapet. Venstrepolitikere, i likhet med andre politikere som kaller seg liberale, argumenterer for at staten griper unødig inn i borgernes frihet når man fastholder at det ikke bør åpnes for eggdonasjon. I barnelovens forstand er det motsatt: Det statlige inngrepet i borgernes frihet er å overprøve de biologiske foreldrerelasjonene.
Politikere må gjerne argumentere for at staten skal tilta seg makten til å definere morskapet. Men å benevne dette som liberal politikk er en misforståelse.
Og hva er sammenhengen mellom liberale ideer og en stat som gir enslige kvinner rett til assistert befruktning? Er det statens oppgave å tre inn som reserveløsning om man ikke finner seg en partner, eller kanskje til og med som førstevalg? Er det liberal politikk å bestemme på barnets vegne at det ikke får to foreldre, og nekte juridisk slektskap til halve slektstreet?
Hvilket standpunkt representerer den avgrensede liberale staten og hvilket standpunkt gir en stadig mektigere stat som tar stadig større jafs inn i våre private rom?
Det kunne være nyttig for Venstre å reflektere nærmere over hva statens makt ut fra liberale ideer skal brukes til. Kanskje skal Grande definere «pausen» til stortingsvalget i 2021 som en tenkepause?
