Finnes en god dødshjelpslov?

Enhver dødshjelpslov vil over tid beveges mot ytterligere liberalisering. Konsekvensen blir at man skjærer bort de svakeste fra samfunnet.
27. Februar 2019

Det er betegnende for samtalen om dødshjelp, at anekdotene blir dominante. Også denne gangen ble det slik, da en kvinne fortalte i Dagbladet – etter at hun allerede hadde begått selvmord – hvorfor slike som henne selv burde få dødshjelp. Siden kom Aftenposten med en lignende beretning.

Det amerikanske uttrykket er imidlertid treffende: Hard cases make bad law. Det er sjeldent fornuftig å generalisere fra enkelte saker til helhetlig lovverk. Vi bør naturligvis føle sympati for de som vil dø, særlig de som lider. Men det følger ikke nødvendigvis fra denne sympatien at vi bør liberalisere dødshjelp. 

En forutsetning for at liberalisering av dødshjelp skal være ønskelig, er at det finnes noe slikt som en god dødshjelpslov. Hva er en «god» dødshjelpslov? Følgende antakelse er ukontroversiell: En god dødshjelpslov må være i stand til å begrense dødshjelp på en stabil måte. Det ville ikke være noen god dødshjelpslov dersom loven beveges mot stadig ytterligere liberalisering, altså om den glir ut, slik at stadig flere som vil dø etter hvert kan få dødshjelp.

Det kan være nyttig å begynne med erfaringene som er gjort andre steder. Den nederlandske kulturen er ikke ulik vår egen og utgjør det beste sammenligningsgrunnlaget. I den nyutgitte boken vår, Jeg vil dø, foretar vi blant annet en juridisk analyse av den nederlandske dødshjelpsloven. Vi konkluderer at loven er ustabil. Vi skal ikke gjenta argumentet som ligger til grunn for konklusjonen, men heller sammenfatte noe av statistikken som sannsynliggjør den. For det første, har antallet som får dødshjelp steget med 217 prosent de siste ti årene. For det andre, har stadig flere utypiske dødshjelpssaker blitt godkjent, der grunnlaget for dødshjelpen kan være alt fra demens til depresjon. Og for det tredje, har andelen av de som får dødshjelp og som har mer enn seks måneder igjen å leve steget fra ett til åtte prosent.

Noen vil kanskje innvende at den nederlandske dødshjelpsloven ikke er noen god mal for en norsk dødshjelpslov. Hva med Oregon? Her begrenses dødshjelp til dem som ikke har mer enn seks måneder igjen å leve. Men også her er det utglidning. Det hender eksempelvis at legene neglisjerer kravet om at personen ikke skal ha mer enn seks måneder igjen å leve. Det arbeides dessuten med lovforslag som vil utvide vilkårene.

Hvorfor er den oregonske dødshjelpsloven ustabil? Forestill deg at Arne opplever lidelser og forventes å dø innen seks måneder, mens Bjarte opplever langt sterkere lidelser enn Arne, men forventes ikke å dø før om flere år. Det er uforståelig at Arne skal få dødshjelp og ikke Bjarte – Bjartes behov for dødshjelp er åpenbart større enn Arnes. At dødssyke pasienter skal favoriseres bare fordi de er dødssyke er urimelig. Og derfor er det da også betydningsfulle aktører som forsøker å endre den oregonske dødshjelpsloven, slik at flere skal kunne få dødshjelp.

Den nederlandske og oregonske dødshjelpslovener altså ustabil. Men det følger ikke fra dette at en norsk dødshjelpslov nødvendigvis må være ustabil. Er det ikke mulig å utforme en stabil dødshjelpslov? 

Hvorvidt det er mulig å utforme en stabil dødshjelpslov eller ikke, er avhengig av de prinsippene dødshjelpsloven utformes i henhold til. Og i samtalen om dødshjelp finnes det i realiteten kun to prinsipper – som begge er intuitivt plausible. Det første prinsippet er at personen bør få bestemme over eget liv. Det andre prinsippet er at personen bør få lov til ikke å leve et liv som inneholder mer lidelse enn glede. Prinsippene utgjør kjernen i hvert sitt respektive argument for liberalisering av dødshjelp. Det første kaller vi for «Autonomiargumentet» og det andre for «Rasjonalitetsargumentet». 

Autonomiargumentet innebærer at personen bestemmer over seg selv. Og den mest elementære utøvelse av selvbestemmelse er å bestemme hvorvidt man skal leve eller ikke. Derfor bør personen tillates dødshjelp når den bestemmer at den ikke lenger vil leve.

Det er imidlertid åpenbart at en slik lov ikke vil være stabil. Dersom dødshjelp gjøres lovlig for gruppe A på grunnlag av autonomi, burde alle personer kunne få dødshjelp, ettersom allehevdes å være autonome.

Derfor er det grunn til ikke å være særlig begeistret for autonomiargumentet. Det er inkonsekvent å anvende dette argumentet uten å liberalisere dødshjelp for alle. Dette reflekteres i Nederland. Det er nå betydningsfulle aktører som ønsker at man skal få dødshjelp når livet oppleves «fullført». Kanskje Rasjonalitetsargumentet er bedre?

Rasjonalitetsargumentet innebærer at visse liv ikke er verdt å leve. Dersom personen opplever for mye lidelse i forhold til glede, er det ikke rasjonelt å leve. Derfor bør personen få dødshjelp når den opplever nok lidelse.

Vi skal ikke problematisere hvor vagt og vanskelig det er å bestemme hva som er «nok» lidelse. For det er et dypere problem, og det omhandler lidelsens natur: Lidelse eksisterer som subjektiv virkelighet. Lidelse korrelerer definitivt med visse nevrologiske prosesser, men lidelsen ernoe annet. Lidelse er en opplevelse. Det betyr at personens lidelse er noe som ingen andre kan ha tilgang på. Derfor er det umulig for noen andre enn personen selv å vurdere hvorvidt personen opplever nok lidelse. Eller mer presist: Dersom dødshjelp gjøres lovlig for gruppe B på grunnlag av at B opplever x lidelse, burde alle personer kunne få dødshjelp, ettersom ingenandre enn personen selv kan vurdere hvorvidt han eller hun opplever x lidelse. Derfor vil heller ikke en lov basert på Rasjonalitetsargumentet være stabil.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen god dødshjelpslov, ikke en gang i teorien. I boken vår argumenterer vi også for at både Autonomiargumentet og Rasjonalitetsargumentet er dårlige argumenter, i den forstand at de forutsetter premisser som bør forkastes. Men i dette essayet kan vi kun konkludere med følgende: Enhver dødshjelpslov vil – sannsynligvis og over tid, alt annet like – beveges mot ytterligere liberalisering. 

Det er selvsagt mulig å rette en rekke innvendinger mot denne konklusjonen. Her skal vi raskt ta for oss tre. Den første innvendingen er at dette er abstrakte analyser. Den abstrakte analysen realiseres imidlertid i virkelige bevegelser – noe som erfaringene fra Nederland (og Oregon) understøtter. Den andre innvendingen er at det er irrelevant at dødshjelpsloven blir ustabil, det relevante er å hjelpe de som opplever uutholdelig lidelse med å dø. Men som allerede antydet, er det ikke selvsagt at det er ønskelig å utforme helhetlig lovverk på bakgrunn av enkeltsaker. Dessuten er den lindrende behandlingen kommet så langt at knapt noen behøver å oppleve uutholdelige lidelse. Den tredje innvendingen er at vi burde liberalisere dødshjelp når det allerede er lovlig å avslutte livsforlengende behandling; de to er i praksis samme handling. Men dette er ikke korrekt. Dødshjelp innebærer nødvendigvis en intensjon om å drepe, noe som ikke er tilfellet for avslutning av livsforlengende behandling.

Det er derfor slik, at alt annet like, vil enhver dødshjelpslov beveges mot stadig ytterligere liberalisering (sannsynligvis og over tid). Dette er problematisk fordi ingen ønsker en slik vidåpen lov. Men den vidåpne loven er altså uunngåelig ved liberalisering. Liberaliseringen er også problematisk fordi man uunngåelig vil normalisere et menneskesyn som er uønskelig. Og i boken forklarer vi at dette menneskesynet kjennetegnes blant annet av en forherligelse av autonomi som virker destruktivt.

Personen ønsker dødshjelp primært på grunn av at den ikke vil oppleve forringet autonomi. Dette er den entydige konklusjonen fra en studie gjort i Oregon – og det er ingenting som tilsier at konklusjonen ikke er overførbar. Etter frykten for forringet autonomi kommer en annen frykt: Personen frykter å bli en byrde når den ikke lenger kan ta vare på seg selv. Få av dem som ønsker dødshjelp gjør det basert på lidelse. 

Hvorfor forherliger vi autonomi? Vi forherliger autonomi fordi kulturen vår forherliger autonomi. Det følger noe paradoksalt: Dersom Arne velge dødshjelp fordi han ikke vil oppleve forringet autonomi, velger Arne dødshjelp fordi hans liv ikke er verdt å leve i henhold til et menneskesyn som forherliger autonomi – selv om dette ikke er et menneskesyn han har valgt autonomt. 

I boken analyserer vi denne kulturen og dets menneskesyn. Ved å liberalisere dødshjelp er vi med å forsterke forherligelsen av autonomi. Og dette er noe som går hardest utover de som ikke opplever å være autonome nok, de som er «svake». De svake ledes mot dødshjelp – til dels av kulturen som gjennomsyrer strukturene og menneskene rundt dem, til dels av kulturen som gjennomsyrer dem selv. De ledes mot en død som de ikke ville valgt dersom kulturen ikke forherliget autonomi.

Allerede nå kan vi begynne å forstå hvorfor det er et onde å liberalisere dødshjelp: Å liberalisere dødshjelp er ikke egentlig å gi omsorg og bekreftelse til de svakeste. Det er utvilsomt intensjonen til dødshjelpsaktivistene å gi omsorg og bekreftelse, men konsekvensene av liberalisering er noe ganske annet. Konsekvensene er at man skjærer bort de svake fra samfunnet, ved å la dem skjære seg selv bort – ikke at de gis faktisk omsorg, faktisk bekreftelse.

 

Andreas E. Masvie og Randi E. Masvie er forfattere av boken Jeg vil dø: Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn. Boken kan kjøpes her: https://www.ark.no/boker/Andreas-Espegren-Masvie-Jeg-vil-do-9788293097556?fbclid=IwAR26QTBYSBzOpvm5PjTCPELlI-PqApLriKJMykKPH3RTTJ5vrrWW8RkFqmw

Del
Andreas Masvie er redaktør i Mentsch Magazine (https://www.mentschmagazine.com). Han har en bachelorgrad ved NHH, og studerer filosofi og teologi ved University of Oxford. 
Mer fra samme forfatter

Jeg vil dø

Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn

Publisert: Andreas Masvie, Randi Espegren Masvie
- 18. Mars 2019

Et krasjkurs i klassisk kristen seksualfilosofi

Skal vi tro de siste ukers jakt på Ropstad og Øystese, tolereres kristne snart ikke lenger i den liberale...

Publisert: Minerva, Andreas Masvie
- 06. Februar 2019

Svendsens menneskerettighetsbrudd

Selv om det selvsagt finnes menigheter som forkynner på en slik måte at barna får en uheldig og unødig...

Publisert: Verdidebatt.no, Andreas Masvie
- 29. Januar 2019

Kirken er politisk

Ettersom kirkens rolle er å forandre mennesker, er dens rolle også å forandre politikken.

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 17. Desember 2018

Om å outsource det menneskelige

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources....

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 08. Desember 2017
Powered by Cornerstone