Kirken er politisk

Hvordan bør kirken forholde seg til politikken? I løpet av de siste månedene har en rekke kirkeledere forklart i Aftenposten at «kristne må være bevisst forskjellen på politikkens og kirkens rom og rolle i samfunnet» (3. september). Og i Vårt Land har Åsta Dokka hevdet at kirken bør begynne å møte behov som ikke er særlig «religiøse» (22. oktober). Hva er kirkens funksjon? Her skal jeg argumentere for at kirken i sitt vesen er politisk – men kun i en indirekte forstand.

Noe av det jeg har forsket på det siste året, er fremveksten av en normativ antropologi i oldtidens Israel. Og normativ antropologi omhandler hva mennesket bør være – det idealet mennesket bør strekke seg etter. Dette idealet bestemmes i paktsforholdet med Herren, den Gud som gav opphav til alt. Her vil jeg løfte frem ett essensielt aspekt ved idealet: overgivelse.

Dette er primært en overgivelse til Herren Gud. Men denne overgivelsen til Herren Gud krever overgivelse til andre mennesker så vel som skapelsen. Dette fremkommer i fortellingen om Edens hage. Her befant mennesket seg i en tilværelse der det fritt og naturlig overga seg til Herren Gud; en overgivelse som materialiserte seg i intime menneskelige forhold og kultivering av naturen. Og denne overgivelsen har ett grunnleggende formål: å skape orden i kaos, og skille førstnevnte fra sistnevnte – og å delta i arbeidet som Gud ferdigstilte i Første Mosebok 1-2, men som mennesket ødela i Mosebok 3.

Det er harmonien i Mosebok 1-2 ethvert menneske lengter etter. Dette er en aktiv lengsel, i den forstand at Herren Gud lar menneskene være med å gjenopprette skillet mellom orden og kaos. Og å være med i dette arbeidet handler om å erkjenne ens egen tilstand, for deretter å bevege seg mot den ovenfor nevnte normative antropologien. Derfor er også ofringen så sentral i oldtidens Israel. Den fremkommer særlig tydelig igjennom tilbedelsen i tempelet. Men det var også lover som krevde at slaver skulle settes fri etter så-og-så mange år så vel som at jorden skulle få hvile (til hvilken grad disse lovene faktisk ble overholdt, er mer usikkert).

Den normative antropologien Jesus forkynner er ikke så forskjellig fra den vi finner i oldtidens Israel. Når mennesket overgir seg til Gud, skilles orden fra kaos. Jesus hevder riktignok at denne overgivelsen er enda mer radikal enn den oldtidens israelitter forestilte seg. Herren Gud kom selv for å overgi seg til menneskene, slik at menneskene kunne settes i stand til å overgi seg tilbake – for på denne måten å kunne leve overgivelse til Herren Gud, i en slags transformert Edens hage. Det er denne overgivelsen kirken nå deltar i. Den vil først bli fullendt i den endelige forløsningen. Men som Lukas forklarer, er ikke denne endelige forløsningen bare noe som skal komme slik det forklares i Åpenbaringsboken; det er også en prosess som utvikles igjennom historien.

Det er imidlertid ikke bare teologien som har en normativ antropologi. Enhver politisk filosofi krever et utgangspunkt i en normativ antropologi. Hvordan kan man diskutere hva som er en god stat dersom man ikke gjør det ut ifra en forståelse om av hva som er det gode for mennesket? Det går selvsagt ikke. Derfor er det også slik, at kirken vil være en slags politisk aktør all den tid kirken uttaler seg sterkt om den normative antropologien. Ja, den normative antropologien defineres av evangeliet: Herren Gud overga seg til menneskene slik at menneskene kunne overgi seg tilbake.

Det betyr imidlertid ikke at kirken må eller skal uttale seg om praktisk politikk. Som andre har påpekt: Staten har ingen ekspertise hva gjelder praktisk poltikk, og det blir ofte flaut når kirken mener mye om disse anliggende. Kirken skal forkynne evangeliet. Og evangeliet handler om å trekke mennesker mot en spesifikk normativ antropologi, der overgivelse til Gud er essensielt. Denne overgivelsen er en helhetlig livsførsel – den kan ikke reduseres til troen på en håndfull doktriner. Livsførselen krever dessuten at vi overgir oss til andre mennesker så vel som til naturen. Det krever at vi rører ved spedalske og verner om skaperverket.

Denne forståelsen av forholdet mellom kirke og politikk kan konkretiserer med referanse til narkotika- og klimapolitikk. Jeg har skrevet om narkotikapolitikk før, og skal bare gjenta konklusjonen her: kristne kan ikke hevde at det er et absolutt prinsipp å være imot liberalisering av narkotika, altså at det er «ukristelig» å være for liberalisering av narkotika. Kristne kan være prinsippfaste hva gjelder menneskesynet som skal ligge til grunn for narkotikapolitikken, men hvilken narkotikapolitikk som realiserer dette menneskesynet er et spørsmål som må besvares innenfor den praktiske poltikken, ikke kristendommen som sådan.

Hva gjelder klima: Selv om kirkens primære oppgave omhandler evangeliet, innebærer evangeliets normative antropologi – som mennesket frelses til – at orden skal opprettholdes. Og når de som er eksperter innenfor fagfelter som omhandler klima uttrykker enighet om at utslippene er for store og forvaltningen for dårlig, så må kirken ta dette inn over seg.

Hvordan skal kirken gjøre dette? Ikke ved å argumentere for karbonskatter, selv om det er åpenbart fornuftig politikk, men ved å mane til et annet levesett. Altså, ved å forkynne det som kirken alltid har forkynt (dog med varierende tydelighet): at menneskene må vende seg bort fra sine avguder. Og det er ikke utenkelig at individualismens konsumerisme er nok en slik avgud – tvert imot, det er vanskelig å forestille seg at noe annet kan være tilfellet.

Det å overgi seg til Gud innebærer en helhetlig livsførsel. Den krever at vi vender oss bort ifra alle våre avguder. Og det er ikke bare det enkelte menneske som må vende seg bort fra sine avguder; det er også noe som må være kollektivt. Derfor kreves det av de kristne, at de er politiske. Ettersom kirkens rolle er å forandre mennesker, er dens rolle også å forandre poltikken.