Er møtet du skal på, viktig?

Helgen etter at jeg giftet meg, dro jeg på landsmøte i partiet. Et spennende møte, men en håpløs prioritering.
13. November 2018

 

Jeg har alltid elsket å jobbe. Fra jeg som trettenåring hadde to avisruter på Bønes, via to år i Peppes Pizza, ti år i bypolitikken og nå som eiendomsutvikler og leder i Skaperkraft. Om det har vært jordbærsalg, lysproduksjon, lagerjobbing for SAS eller byrådsmedlem i Bergen, jeg har elsket alle jobbene mine. Og det er et problem.

Det er selvsagt ikke noe galt i å elske jobben sin. Jeg unner alle det og jeg synes ikke foreldre i Norge skal ha dårlig samvittighet for at de jobber, ei heller om de jobber mye. Når ungene mine spør om hvorfor jeg jobber, svarer jeg som regel at det er fordi jeg elsker det og fordi jeg tror det er viktig. Men hvis noen spør meg helt ærlig hvem og hva som er viktigst i livet, så er jeg ikke tvil om at familien kommer først. Barna trumfer alle jobber.

Hvordan henger dette sammen? Vel, det gjør ikke alltid det.

Noe er det kanskje ikke så lett å gjøre noe med, noe er åpenbare feilprioriteringer og noe skyldes gjerne uerfarenhet. Til det siste først. Hjelpes så mange unødvendige møter jeg har vært på, fordi jeg har trodd det har vært ufattelig viktig - når det i ettertid må sies å ha vært helt meningsløs bruk av tid.

Det var særlig som politiker at det var vanskelig å prioritere rett. Omgivelsene forventet maksimal tilstedeværelse, og selv trodde jeg at alt var like viktig. I ettertid synes jeg det mest pinlige er alle de ganger jeg valgte vekk frihelger og kvelder med familien, for å dra på ting som jeg trodde skulle hjelpe karrieren.

Noen lurer kanskje på om dette er en tekst utløst av dårlig samvittighet. Det tror jeg ikke. Selv om jeg definitivt har blitt flinkere til å prioritere, har jeg på ingen måte tenkt å arbeide mindre. Tvert imot vil jeg gjerne jobbe mye de neste årene, også. Det er jo så ufattelig gøy.

Jeg trolig en av få mennesker i Norge som med hånden på hjertet kan si at jeg elsker reguleringsplaner. Jeg kan sovne med dem, drømme om dem, våkne med dem og jobbe med dem hele dagen. Denne gleden viser jeg selvsagt også mine barn. Ikke fordi de skal begynne med reguleringsplaner, men fordi jeg tror det er viktig å vise dem at jobb er både gøy og viktig.

Men det er ikke gøy hvis dette fjerner meg fra mine egne barn, eller fra min kone - hun jeg overtalte til å bli med på landsmøte i partiet, helgen etter at vi hadde giftet oss.

Jeg er blitt mer bevisst nå, enn for bare noen få år siden. Det handler om hvordan man jobber, hva annet i livet som kan prioriteres vekk og hvordan samspillet er på hjemmebane.

Ser vi statistisk på det, så er dagens foreldre vel så aktive med barna i dag, som i år 2000 og i 1980. Tidsbruksundersøkelsen til SSB fra 2012 viste at norske 25-44-åringer brukte gjennomsnittlig 58 minutter per dag i aktiv barneomsorg, som lek, stell, oppfølging eller samtaler per dag. Det var en økning fra 49 minutter i 2000. NB! Disse tallene inkluderer også de som ikke har barn, så det reelle minuttallet er høyere.

Det som er særlig positivt er at menns tid med barna har økt ekstra mye, 29 minutter mer per dag. Og selv om flere mødre jobber nå enn før, har ikke tiden de bruker barna, gått ned.

Det er altså ikke grunn til å ha dårlig samvittighet. Men vi bør alle likevel tenke over hvordan vi bruker tiden vår. Jeg begynte å tenke på dette litt ekstra da en slang ut en påstand om at 90 % av tiden jeg vil være med mine barn, er før de fyller 18 år. Det betyr at jeg allerede har brukt opp 50 prosent av tiden jeg får med min eldste sønn, han som nå er 10 år.

En dansk undersøkelse fra 2017 (gjengitt i Bergens Tidende 17.02.17) viste at 1 av 3 førskolebarn, savnet tid med mamma og pappa. Halvparten av barna oppgir i undersøkelsen at foreldrene er veldig opptatte. Det vi ofte glemmer er at dette ikke bare handler om å være i samme hus, men om å være mentalt tilstede. Og her det bare til å legge seg flat med en gang, jeg er ekstremt dårlig på å legge mobilen i boksen kona har kjøpt for å samle alle forstyrrende duppeditter.

Hvis vi avslutningsvis ser litt mer alvorlig på dette, så kan vi jo høre hva psykolog Peder Kjøs sa til KK om dette: - Er du alltid borte blir du jo litt irrelevant for ungene dine. De vil kanskje ikke lenger bruke deg til noen ting, og får behovene sine dekket hos andre.

Er det en ting jeg har bestemt meg for så er det å ikke bli irrelevant for barna mine.

Del


Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Powered by Cornerstone