Når du ikke kan stole på staten

Til tross for at tolv år gamle Farida vant i tre rettsinstanser, valgte UNE nylig å nekte henne opphold i Norge. Her som i mange andre typer saker, inntar staten en udemokratisk maktposisjon. Jenten som nå befinner seg i Afghanistan, må leve med risiko for terror, krig og andre trusler, fordi en statlig operer utenfor det alle vi andre må forholde oss til.

Enten det gjelder byggesaker, utlendingssaker eller offentlige bevilgninger: alt for ofte opplever Ola Nordmann at det offentlige endrer mening og skaper en uholdbar uforutsigbarhet. Det som for det offentlige kan være “riktig” tolkning av nytt regelverk, kan for den det gjelder være et spørsmål om liv eller død.

Noen ganger handler det om at statlige instanser ignorerer beslutninger fattet av domstolene, andre ganger kan det være vedtak som gir tilbakevirkende kraft og det kan også være helt vilkårlig og ulik behandling av det som tilnærmet er like tilfeller eller saker.  

Vi er heldige i Norge som har en svært profesjonell offentlig forvaltning. Sammenlignet med andre land er det lite korrupsjon, høy åpenhet om prosesser og vi kan tross alt velge nye politikere hvert andre år.

Staten, fylkene og kommunene har og skal ha, mye makt. På vegne av oss alle, forvalter det offentlige både maktmidler og ressurser, slik at disse kan gi oss trygge, gode og rettferdige liv. Gjennom demokratiske valg, maktfordelingsprinsipper og et omfangsrikt lovverk, holdes det offentlige ansvarlig for hvordan makten anvendes og forvaltes. Men i mange saker svikter det offentlige, og da trenger vi en debatt om hvordan praksisen kan skjerpes og forbedres.

Flere offentlige tjenester opplever mye ufin og helt urimelig kritikk. Selv om mye kan bli bedre i barnevernstjenesten, er det ingen tvil om at barnas beskytter i Norge, ofte utsettes for påstander og kritikk som har ingen eller liten rot i virkeligheten. For de som arbeider i frontlinjen for å avdekke grov omsorgssvikt kan kritikken være vanskelig å leve med. Likevel må også heltene i barnevernet leve med at deres forvaltning av makt, diskuteres.

Innenfor byggesaker har jeg selv opplevd mange ganger hvordan det offentlige gjør uforutsigbart å investere. Kommunen kan i en omgang si at eiendommen din er avsatt til et gitt formål, mens de eller en annen offentlig aktør ved en senere anledning, kommer til en helt annen konklusjon. Som grunneier har du da investert i noe som det offentlige gjør verdiløst mange år etter at du har fulgt føringene til det offentlige. Det hjelper nemlig ikke å være lydig mot kommunale og statlige føringer, de kan endre seg til det motsatte etter at du har betalt mye penger for en eiendom.

Noen vil nok innvende at dette i liten grad rammer Ola Nordmann, det er ikke synd på store eiendomsaktører som opplever at boligområder blir til friområder. Men det er verken sant eller prinsipielt særlig interessant. At det offentlige skifter mening kan også få enorme konsekvenser for Ola Nordman. Jeg har snakket med mange nok familier som har blitt låst i en bolig de aldri kommer seg ut av, fordi områder har blitt rammet av nye offentlige reguleringer.

I tillegg er det svært kritisk for samfunnsutviklingen hvis ikke bedrifter som bygger boliger, butikker og andre deler av samfunnet, kan stole på hva den offentlige forvaltningen sier. Vi får da mer kortsiktighet, færre store investeringer og vi gjør oss mindre attraktive for ny kapital.

For 12 år gamle Farida, er det ikke et spørsmål om penger, men om hele hennes fremtid og kanskje også liv. For tre år siden ble Farida og familien hennes hentet der de bodde på Dokka i Oppland. Utlendingsnemnda (UNE) mente at behovet for asyl ikke var reelt og familien ble sendt til Afghanistan etter å ha bodd i fire år i Norge. Så vant Farida frem i tre rettsinstanser, likevel valgte UNE denne måneden å stå på at hun ikke skal få opphold i Norge.

Farida kan ikke stole på staten. For oss alle bør det være svært alvorlig. Det er skremmende hvordan statlige enheter ikke forholder seg til domstolene. Det handler ikke om hva vi mener om norsk utlendingspolitikk, men om forholdet mellom oss som innbyggere og den offentlige forvaltningen.

Neste gang er det du eller jeg som rammes.