Morskapet er blitt politikk

Selv i et stadig mer gjennomregulert samfunn lever den liberale ideen om frihet som fremste mål. Ut fra et liberalt ståsted er derfor statens oppgave å forvalte en tydelig avgrenset makt, der inngrep skal begrunnes, og først og fremst ivareta menneskers frihet.

Stortinget har nylig behandlet meldingen om evaluering av bioteknologiloven. I helse- og omsorgskomiteens innstilling er det få henvisninger til liberale ideer. Ikke desto mindre gir posisjonene til de erklærte liberale partiene Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet grunn til å stille flere spørsmål.

Hvordan kan man utfra liberale ideer begrunne at det er statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det? Det er forståelig at kvinner som nærmer seg slutten av fruktbar alder ønsker barn. Det er også mange menn som ønsker barn. Er det da en statlig oppgave å befrukte friske kvinner? Det er i denne sammenheng verdt å reflektere over at hele 25 prosent av norske menn aldri blir fedre.

Eksisterer familien uavhengig av staten? Barneloven holder i dag armlengdes avstand til familien ved at den begrenser seg til å fastsette det rettslige foreldreskapet basert på biologiske realiteter. Dette er tydelig illustrert ved at bestemmelsen om at kvinnen som føder er barnets mor, først kom inn i loven i 1997. Det forteller oss at vi tar morskapet for gitt. Foreldreskap og slekt er utenfor politikkens sfære og eksisterer uavhengig av staten. Ved å åpne for eggdonasjon, tar staten makt til å definere morskapet mellom en fødemor og en genetisk mor. Politikkens grenser er flyttet. Morskapet er blitt politikk.

Til dette kan man innvende at staten allerede har krysset denne grensen hva gjelder farskapet. Gjennom sæddonasjon har staten tatt seg retten til å etablere foreldreskap og slektskapsrelasjoner, og definere biologisk familie ut av barnets slekt.

Flere liberale politikere hevder at det å ikke tillate eggdonasjon er et inngrep i menneskers frihet. Dersom man leser barnelovens bestemmelser om foreldreskap, ser man imidlertid at det er motsatt. Mens staten i barneloven definerer foreldreskapet og familien ut av politikkens sfære, forutsetter eggdonasjon og sæddonasjon at staten griper inn i menneskets mest private forhold og definerer slekt og familie inn og ut av menneskers liv.

Har staten rett til å begrense barnets frihet og retten til å kjenne sine foreldre? Barnet har ved sæddonasjon ikke rett til å kjenne sin biologiske far. Først ved fylte 18 år kan hun på forespørsel få vite donorens navn og fødselsnummer. Dersom donoren fortsatt er i live, er det opp til barnet å oppsøke sin biologiske far. Hvor langt må man reise, og hva kreves for å mobilisere til et slikt søk? Norge benytter jo sæddonorer fra ulike land.

Selv om barnet får vite et navn og en adresse, sier det seg selv at barnets rett til å kjenne sin far er lite reell. Tvert i mot så har norske myndigheter sikret den biologiske faren en rett til å avslå henvendelser fra barnet om han skulle ønske det.

Over 90 prosent av parene som får hjelp ved assistert befruktning, kan bruke sine egne celler. De trenger verken egg- eller sæddonasjon. Statens dilemma oppstår fordi man også har ønsket å hjelpe noen ganske få par som trenger andres arveanlegg. Når staten disponer en sædbank, etableres en nærmest absurd maktposisjon. Den politiske oppgaven blir å besvare det umulige spørsmålet: Hvem skal få barn, og hvem skal ikke få?

Å gi seg selv merkelappen liberal, er ingen garanti for at man er frihetens forkjemper.