Stans sentraliseringsreformen

Regjeringens forslag til ny kirkereform sentraliserer makten i landets største folkebevegelse.
27. Oktober 2017

Kulturdepartementet har nylig sendt forslag til ny lovgivning for tros- og livssynssamfunn ut på høring. I høringen presenterer regjeringen to alternative finansieringsformer for Den norske kirke.

Det ene innebærer at den kommunale finansieringen bortfaller. Det betyr at tre milliarder kroner som i dag forvaltes lokalt overføres til Kirkemøtet og kirkens sentralforvaltning i Oslo. Det er overraskende at regjeringen i det hele tatt har tenkt en slik tanke, langt mer oppsiktsvekkende at de faktisk sender forslaget ut på høring.

Det andre forslaget innebærer at man viderefører dagens ordning med lokal og statlig finansiering. Regjeringen tar imidlertid to sentraliserende grep som endrer maktforholdene også med dette alternativet.

For det første svekkes lokalkirken ved at de kirkelige fellesråd ikke lenger skal være lovfestede organer. De kirkelige fellesrådene er kommunens samarbeidspartner og sørger i dag for at soknene har profesjonell forvaltning av økonomi, kirkebygg og arbeidsgiveransvar.

Parallelt med at Kirkemøtet og Kirkerådet har fått gradvis større betydning har kirkelige fellesråd som soknets eget organ styrket lokalkirken slik at soknene til en viss grad har kunnet balansere sentralmakten. Lovforslaget gjør den eksisterende ubalansen enda større til sentralkirkelige organers fordel.

Kirkelig fellesråd som det ene av to soknets organer fjernes altså fra loven. Det andre sentraliseringsgrepet består i at regjeringen tømmer menighetsrådet som det gjenværende lokalkirkelige organet for lovpålagte oppgaver. Hvem skal definere disse? Det skal Kirkemøtet gjøre. Resultatet er en sentralstyrt kirke der en voksende sentraladministrasjon i Oslo får stadig større makt.

Departementet slår fast det som alle i teorien er enige om: Soknet er kirkens grunnenhet med økonomisk og rettslig selvstendig status. Men det blir ikke de 1200 sokn, men Kirkemøtet som nå avgjør hvilke organer som skal ha hvilken myndighet. Og der er soknene ikke representert.

Ethvert statsvitenskapelig eller organisasjonsfaglig resonnement om dette må lede til en konsekvens: Sentralisering av makt.

Kirken er tilstede i hele landet og er sammen med idretten vår største folkebevegelse. Kirke og prest i hver bygd er kanskje vår eldste infrastruktur.

Som i alle store organisasjoner er maktkamp en viktig side ved kirkens indre liv. Kulturdepartementets forslag er et kraftig grep til fordel for sentralmakten og presteskapet. Det er bemerkeselsverdig at norske medier unnlater å dekke makt i landets største folkebevegelse.

Den nye moderniserte grunnloven slår fast at Stortinget skal fastsette kirkens ordning. Det er sterke historiske grunner for det. Forslaget begrunnes med at staten skal overlate makt til kirken. Realiteten er at staten bruker sin makt til å utmanøvrere lokalkirkelige demokratiske organer.

Del


Øyvind Håbrekke er faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Håbrekke har lang politisk erfaring, blant annet sompolitisk rådgiver ogstatssekretærfor statsrådEinar SteensnæsiOlje- og energidepartementetfra 2001–2004 og somstatssekretær for statsrådKnut Arild HareideiMiljøverndepartementet2004–2005. Han var innvalgt påStortingetfraSør-Trøndelagi perioden2009–2013, og satt iStortingets familie- og kulturkomité. I tillegg til sin politiske erfaring har han også vært miljørådgiver i Norges Rederiforbund, prosjektleder i MARUT, assisterende direktør i Energi Norge og kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Twitter: @oyvindhaabrekke E-post: oyvind[at]skaperkraft.no Telefon:970 62 368
Powered by Cornerstone