Nødhjelp på hemmelig adresse

På hemmelig adresse og uten statsstøtte mottar papirløse innvandrere livsnødvendig helsehjelp av frivillige helsearbeidere. Hvordan endte vi opp her?
24. Oktober 2017

 

I flere norske byer er det opprettet organisasjoner som tilbyr helsehjelp til papirløse. Dette skyldes at du må være registrert i offentlige registre med lovlig opphold for å få adgang til grunnleggende velferdstjenester. Hvis du for eksempel har fått avslag på asylsøknaden og er her uten opphold, kan du dra til en fastlege for å få hjelp.

I helgen skrev Aftenposten om Helsesenteret for papirløse i Oslo som nå får kommunal støtte for første gang. Også i Bergen har organisasjonen et tilbud. På hemmelige adresser kan de som trenger hjelp komme, uten å være redd for hvem de møter. Det er imponerende arbeid som utføres. En av dem som svært prisverdig har støttet dette arbeidet politisk, er Bergens ordfører, Marte Mjøs Persen. I sist kommunevalgkamp var dette en av sakene hun løftet frem.  

I 2014 anslo UDI at det er omtrent 31.200 papirløse personer i Norge. Statistisk sett betyr det at vi finner nærmere 1.500 papirløse personer i Bergen. Tallene er vanskelig å understøtte da det er beregninger basert på å ta et snitt av de laveste pg høyeste estimatene. Vi vet ikke hvor mange det er, men vi vet at det er en relativt stor gruppe mennesker.

Samtidig vet vi også at dette er et svært lavt tall sammenlignet med mange andre land, og spesielt tatt i betraktning at hele 1.1 milliarder mennesker er papirløse i følge Verdensbanken(tall fra 2017). En stor andel bor i ulike afrikanske land. Det er mange årsaker til at mennesker blir papirløse, men fellesnevneren er ofte flukt og fattigdom.

Flere partier har tatt initiativ til at alle, uavhengig statsborgerskap og oppholdstilatelse, skal få nødvendig helsehjelp så lenge de er i Norge. Dette blir stadig nedstemt fordi flertallet er redd for signalet dette kan sende. Jeg tror vi alle forstår kompleksiteten i dette, men det er neppe norske fastleger (alene) som gjør at mennesker fra krigsherjede land, ønsker å bli i Norge etter avslag på asylsøknaden.

Det må være mulig å opptre anstendig, også for de som ønsker en streng innvandringspolitikk.

I tusenvis av kronikker blir det sagt “...og dette i verdens rikeste land”, gjerne med to-tre utropstegn etter seg. Jeg er ikke så glad i slike gjentakelser som ender opp som slitsomme setninger uten kraft, men det må være mulig å si at det er rart at velfungerende Norge, ikke skal fungere for alle som trenger helsehjelp i Norge.

En gruppe som rammes av dette er ofre for menneskehandel. Mange av dem som utnyttes på det aller groveste i Norge, har nesten ingen rettigheter og kan ikke oppsøke fastlege. De har gjerne ikke rett til opphold i Norge, men er fanget av bakmenn, misbrukt av nordmenn. Det bør også tas med at ofre for menneskehandel kan ha særlige behov for helsehjelp, da med tanke på helsemessige konsekvenser av prostitusjon eller andre overgrep.

Noen asylsøkere er også det vi kaller “ureturnerbare. Det vil si at de til tross for endelig avslag på asylsøknaden og vilje til å reise, ikke kan gjøre det, fordi det såkalte “hjemlandet” nekter å ta imot dem. Det kan gjerne skyldes mangel på papirer og uenighet om statstilknytning. Disse mennesker lever i en håpløs limbo. Ikke kan de reise ut av Norge, og ikke kan de leve normalt i Norge.

I månedene fremover skal regjeringen forhandle frem et budsjett sammen med Venstre og KrF. Slike budsjettprosesser har ofte en tendens til å dekke alt mellom himmel og jord. Det er mange pressgrupper som forventer hjelp av sentrumspartiene, og regjeringen har med sine mange kuttforslag, klart å mobilisere utallige pressgrupper. De papirløse har ingen pressgrupper, men de trenger budsjetthjelp fra sentrumspartiene. La oss håpe forhandlingene ikke først og fremst ender med å reversere alle kutt, men heller bruke handlingsrommet til å hjelpe dem som trenger det mest.

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvordan vi endte opp her. Hvordan klarte Norge å bli et land hvor vi ikke en gang gir de uten papirer, NAV-støtte og rett til å jobbe, nødvendig helsehjelp?

Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig leder i eiendomsselskapet Cartas og styremedlem i en rekke selskaper. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no Telefon: +47 918 49 610
Mer fra samme forfatter

Prinsipper i unntakstider

Personvernet blir ikke mindre viktig i møte med livsfarlige pandemier, tvert imot er dette en god test...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Mars 2020

Koronaviruset og de nye ekspertene

Vi er mange som er skråsikre eksperter i disse usikre tider. Men av og til er «vet ikke» faktisk det beste svaret.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 24. Mars 2020

Vi fortsetter arbeidet - fra hjemmekontorene

Norge og mange andre land er i unntakstilstand på grunn av korona-viruset. For Skaperkrafts del betyr...

Publisert: Skaperkraft.no, Filip Rygg
- 13. Mars 2020

Digital sårbarhet

Nesten samtidig som kunstig intelligens oppdaget Korona-vuruset, klarer NRK å rote til hele MGP-avstemmingen.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 18. Februar 2020

Epidemiene vi glemmer

Verden er i alarmberedskap på grunn av korona-viruset, men selv de dystreste spådommene er ingenting mot...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 05. Februar 2020
Powered by Cornerstone