Det kristenliberale kuppet

Hvorfor støtter amerikanske kristenkonservative den ukristelige Donald Trump og liberaleren Ted Cruz?
02. April 2016

I religion, som i så mange andre saker, er USA et annerledesland. Religion – og da særlig den lavkirkelige protestantismen som de første amerikanske kolonistene tok med seg over Atlanterhavet – spiller en viktigere rolle i det amerikanske samfunnet enn i mange andre vestlige land, og dette gjelder også amerikansk politikk.

De religiøse strømningene er spesielt sterke i det republikanske partiet, som har uforholdsmessig stor støtte blant amerikanere som er over gjennomsnittet religiøse, og særlig blant velgere som betegner seg selv som «evangelicals» eller «born-again Christians». Disse utgjør en betydelig andel av republikanske stemmegivere, samt broparten av en egen fløy i partiet.

Dette er fløyen som i Norge gjerne betegnes som kristenkonservativ, og som blant annet har mye av æren for George W. Bushs seiere i 2000 og 2004. Blant deres hjertesaker er abort, likekjønnet ekteskap og Guds plass i det offentlige rom.

Men i likhet med resten av det republikanske partiet, later den kristenkonservative fløyen til å være midt i en tumultuøs omveltning. Mange evangelikalske velgere har trukket til Donald Trump, på tross av at han i liten grad deler deres syn på verdispørsmål og at hans livsførsel ikke kan beskrives som utpreget kristelig.

Evangelikalernes andre favoritt er Ted Cruz; hans uventede seier i caucusvalget i Iowa 1. februar var i stor grad deres fortjeneste. Texas-senatorens suksess er på mange måter mer forståelig. I motsetning til Trump er pastorsønnen Cruz dypt religiøs, noe han har brukt for alt det er verdt i valgkampen, og politikken hans ligger nærmere typiske kristenkonservative syn enn Trumps.

Men selv om Cruz riktignok både er veldig kristen og veldig konservativ, er han på mange måter ingen typisk kristenkonservativ. Han ble valgt til Senatet under Tea Party-flagget, og deler Tea Party-bevegelsens ønske om en mindre stat og en bokstavtro tolkning av den amerikanske grunnloven. I motsetning til noen kristenkonservative republikanere, er han ikke særlig interessert i å lage nasjonal lovgivning rundt likekjønnet ekteskap, hverken i den ene eller den andre retningen, men ønsker å overlate saken til delstatene.

Hvorfor har de  kristenkonservative valgt slike utypiske representanter? Tidligere i år hadde de mulighet til å stemme på to mer tradisjonelle medlemmer av deres fløy: tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum og tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee. Men til tross for at et stort flertall av Iowa-republikanere er evangelikalere og at denne blokken sikret Huckabee og Santorum uventede Iowa-seiere i henholdsvis 2008 og 2012, var de ikke lenger interessert i produktet Huckabee og Santorum hadde å tilby.

At mange evangelikalere støtter Trump og Cruz, er kanskje heller et tegn på et paradigmeskifte blant de kristenkonservative. Republikanske politikere har nå for eksempel gått bort fra å gå direkte til angrep på likekjønnet ekteskap, til fordel for å snakke om religions- og samvittighetsfrihet. Ideen er ikke lenger først og fremst å gjøre ens egne verdisyn til lov, men å hindre motstanderne på venstresiden fra å gjøre det samme. Cruz er rett mann for denne liberale vendingen. Trump er muligens også det, selv om han ligger et stykke lenger unna klassiske liberale idealer: Hans suksess er tross alt i stor grad et folkelig opprør mot en stadig mer påtvingende politisk korrekthet, ikke et ideologisk liberalt prosjekt.

Det kan være fristende å tro at dette paradigmeskiftet er ren strategi, at de kristenkonservative blott finner det nyttig å gjemme sine autoritære syn bak liberal retorikk. Men syntesen av sosial konservatisme og klassisk-liberale verdier har en lang forhistorie på den amerikanske høyresiden. En slik syntese, kjent som «fusjonisme», var en viktig del av tankegodset til William F. Buckley og tidsskriftet National Review, som under den kalde krigen skapte den amerikansk konservatismen slik vi kjenner den i dag. Ifølge dette synet finnes det ingen fundamentale politiske uenigheter mellom den liberale og den konservative høyresiden. Tanken var at begge disse fraksjonene burde streve etter å hindre staten fra å ta beslutninger for oss – de liberale fordi de så langt som mulig vil overlate slike beslutninger til individet og markedet, de konservative fordi de ikke vil at staten skal påta seg oppgavene til tradisjonelle, ikkestatlige institusjoner som familien og kirken. Dermed kan liberalister på den ene siden og verdi-, sosial- og kristenkonservative enes om hva slags politikk man burde føre, selv om de ikke nødvendigvis har de samme målene med denne politikken.

Amerikanske kristenkonservative kan nok anklages for å ha leflet med det autoritære en gang i tiden, men mye tyder på at de nå er i ferd med å snu seg vekk fra denne modellen.

Del
Mer fra samme forfatter
Powered by Cornerstone