Kirkens smertefulle endring

Den norske kirke vil over tid gå fra å være en offentlig finansiert statskirke til å bli en grasrot-finansiert folkekirke. Endringen vil være smertefull, men kan skape sårt tiltrengt nytt liv.
04. Februar 2016

I kveld arrangerer tankesmien­ Skaperkraft en debatt på Litteraturhuset i Oslo om folkekirkens økonomiske fremtid. Et av forslagene er å snu Den norske kirkes finansiering fra topp til bunn.

Det er selvsagt lett å komme med innvendinger. Man kan si at mye fungerer godt i dag. Gjennom dagens finansiering sikres det en kirke over hele landet som både betyr en stor forskjell i enkeltmenneskers liv og som fyller viktige samfunnsmessige behov. Samtidig er vi en brytningstid. Mange piler peker feil vei.

Færre døper barna sine. Færre går til gudstjeneste. Færre vil være medlemmer av kirken. Fra mitt ståsted må en debatt om kirkens finansiering primært handle om hva som er til kirkens beste.

Hvordan kan kirken best være den kirken som når mennesker med evangeliet om Jesus Kristus og som utgjør en aktiv kraft i samfunnet, på enkene og de farløses side?

Samtidig er det relevant å spørre seg om vi i fremtiden kan forvente at stat og kommune skal bruke milliarder av kroner på kirken. Jeg tror svaret på dette er nei. Når InFact nylig gjorde en spørreundersøkelse om kirkens finansiering på oppdrag fra avisen Dagen, viste svarene at flere unge enn eldre mente kirken måtte finansiere seg selv.

I lys av samfunnsutviklingen er det ikke urimelig å anta at unge nordmenn har et annet forhold til kirkens plass i det norske samfunnet enn tidligere gene­rasjoner. Dette kan selvsagt få konsekvenser for villigheten til å finansiere kirken over offentlige budsjetter i fremtiden.

Uansett, når jeg mener kirken selv bør ta debatten om modell for finansiering, er det primært et spørsmål om hva som på lang sikt er til kirkens beste.

Offentlig finansiering kan bidra til å binde­ og politisere en virksomhet som verken bør være bundet eller ­politisert. Intern selv­råderett med eller mot sam­tidens oppfatninger er grunnleggende for en kirke som må være forberedt på motstand. Penger er makt. Derfor er det bedre at pengene kommer nedenfra enn ovenfra.

Enkelte vil hevde at den ­offentlige finansieringen svekker det lokale engasjementet. Det er ikke særegent for kirken, vi ser det samme innen kultursektoren. Hva da med en ­annen ­modell, hvor de lokale kirken­e har større frihet og større ­ansvar?

De sørger for pengene selv, og de er mindre sentralstyrt når det gjelder teologi og strategi. Det er god grunn til å tro at økt lokal selvråderett vil gi økt eierskap og lokalt engasjement. Jeg mener kirken vil tjene på en åpen ­debatt omkring disse spørsmålene.

Hva som vil være det ­beste ­måten å løse en økonomisk omorganisering på for en organisasjon på Den norske kirkes størrelse er en debatt kirken må ta. Det kan løses med en medlemskontingent, eller man kan innføre en livssynsavgift. Ulike modeller bør drøftes og vurderes, jeg mener uansett at den bevisste­ givertjenesten hos dem som regner Den norske kirke som sin kirke,­ gjerne i form av frivillige gaver, bør økes betydelig.

Hva så med gravlundene? Og alle de ­vakre kirkebyggene og den kristne­ ­kulturarven disse representerer? Er det ikke i allmennhetens interesse at dette vedlikeholdes og gjøres tilgjengelig, også for dm som ikke er aktive i Den norske kirke?

Dette er selvsagt et vesentlig poeng og en opplagt innvending mot at kirken bør kutte de økonomiske båndene til stat og kommune. Jeg mener den offentlige støtten bør vris til å omhandle vedlikehold av kulturarv, men selve menighetsdriften bør kirken gradvis finansiere selv.

Her er det mange dilemmaer og mye for kirken å debattere. Jeg mener spørsmålet om finansiering er viktig, og at det får konsekvenser for mange ­andre aktuelle­ spørsmål i dagens kirkedebatt.

Det vil være en stor tabbe av kirken å vente med denne debatten til storsamfunnet tvinger den.

Del


Powered by Cornerstone