Europas kriser - vår respons

Europas kriser krever et svar av oss alle. Vi kan la livet gå sin hektiske gang, eller vi kan la utfordringene som nå veller over oss føre til ny handling.
26. Oktober 2015
Illustrasjonsfoto fra sxc.hu
Illustrasjonsfoto fra sxc.hu

Det virker som om noe har skjedd med oss som folk de siste månedene. Fra å være likegyldige eller noe impregnert mot stadige bilder av druknende flyktninger i Middelhavet, har barmhjertigheten og nestekjærligheten fått trenge gjennom våre selvbeskyttende skall av likegyldighet. Og godt er det. Enten politikerne blir enige om å ta imot 10-, 15- eller 20.000 syriske flyktninger til slutt, kreves det av oss på lokalplan, som enkeltmennesker, som sivilsamfunn og ikke minst som menigheter - at vi aktivt bidrar slik at våre traumatiserte nye landsmenn blir godt tatt imot og integrert i månedene og årene som ligger foran.

Her kan vi som kristne gå foran som eksempler. Uansett hvor hektisk vår families hverdag er, kan vi alle se på hvordan vi kan bidra. Kan vi invitere en syrisk familie på middag en gang i uken nå når de akkurat er kommet? Det krever kanskje en tur til asylmottaket. Vi må ut av komfortsonen. Kan vi kontakte kommunen og tilby hybelleiligheten i kjelleren til en ny familie? Det er mange måter å bli involvert på.

 

Europa går likevel gjennom flere kriser enn denne. Disse krisene kan ikke løses utelukkende ved å invitere noen på middag. De krever et større fokus og arbeid på mange fronter med flere ressurser enn det en enkelt familie eller menighet i Norge kan få til. Er det noen av oss som er kalt og er utrustet til likevel å gå inn i disse? Hvordan gjør vi i så fall det?

 

Flyktningekrisen

 

Dersom vi tror at Gud allerede i 1. Mosebok kalte oss til å ”forvalte jorden og legge den under oss” – betyr ikke det at noen av oss også må våge å ta ledelsen? Skal det være overlatt til Jens Stoltenberg (generalsekretær i NATO) eller Jan Egeland (generalsekretær i Flyktningehjelpen) å ta tak i dem? Begge disse lederne er et resultat av arbeiderbevegelsens fremvekst og styrke. Skulle ikke vi som kristenfolk i Norge også bygge opp samfunnsledere som bidrar til å løse reelle utfordringer? Bibelen er full av eksempler på slike; Daniel, Josef og Ester er blant disse. Hvor er vår tids Daniel`er? Det er åpenbart at vi allerede i dag finner troende i ledende posisjoner. Men etter fem års arbeide med å bygge tankesmien Skaperkraft, synes det for meg slik at det godt kunne være flere.

 

La oss da se på noen av de pågående krisene. De krever vårt engasjement i form av bønn, pengestøtte til frivillige organisasjoner – men altså også utrusting av mennesker blant oss som kan bidra til å løse både disse og fremtidige kriser.

 

Den første og mest synlige krisen er altså flyktningekrisen. Dette er egentlig ikke en tilfeldig oppstått situasjon, men noe flere har sett komme over lang tid. De tydeligste ”leverandører” av flyktninger i dag er konfliktene i Syria og Afghanistan, i tillegg til regimet i Eritrea. I Europa huses – eller lever – nå 3.8 millioner mennesker på flukt. Av disse er 1.7 millioner av dem i Tyrkia. Landet bærer altså den største byrden på vårt kontinent, i følge tall fra Flyktningehjelpen.

 

Destabilisert Midtøsten og Ukraina

 

Den andre krisen jeg vil nevne er da også en av hovedårsakene til den første. Da ”den arabiske våren” brøt ut vinteren 2011, berørte den raskt også Syria. Assad-regimet, som har hatt makten i landet i over 50 år, forsøkte å slå ned opprøret. Resultatet ble i stedet en stadig mer komplisert borgerkrig med et stort antall sekulære og islamistiske opprørsstyrker. Blant disse vokste etter hvert terrorgruppen ”den islamske stat” frem som i dag kontrollerer store områder av Irak og Syria. Den truer med dette hele stabiliteten i Midtøsten, og har nå både en USA-ledet koalisjon og Assad-støttede Russland mot seg.

 

Den tredje krisen som bør nevnes, er den etter hvert fastlåste borgerkrigen som pågår øst i Ukraina. Etter Oransjerevolusjonen i landet i 2004, hvor Viktor Justsjenko ble president og Julija Tymosjenko ble statsminister, var landet stadig preget av maktkåte oligarker som delte økonomien mellom seg sammen med korrupte politikere. I tillegg går det en konfliktlinje mellom landets vestlige del, som ønsket tilnærming til EU, og landets østlige del, som stod nærmere Russlanad og ønsket sterkere kontakt mot Kreml.

 

Det kreves mer plass for å gå i dybden i Ukraina-konflikten, men denne – sammen med Russlands ulovlige annektering av Krim-halvøya, har bidratt til det mange vil kalle tendenser til en ny kald krig. Vi ser et selvbevisst og nasjonalistisk Russland som synes å føle seg tråkket på av Vesten over flere tiår – og som nå krever sin plass som stormakt igjen ved alle bord. Veien dit finner de ved bruk av militær makt.

 

Finanskrise og ungdomsarbeidsledighet

 

En av grunnene til Russlands mulige mindreverdsfølelse er nemlig den stadige avhengigheten av Vesten i årene etter Sovjetunionens oppløsning. Perioder med hyperinflasjon og umulige gjeldsbyrder varte frem mot 2000, da Vladimir Putin for første gang overtok makten. Inntil de senere år, da den globale finanskrisen av 2008 også har slått inn over Russland, forsterket av oljeprisfallet i 2014, har Russlands statsbudsjett gått med overskudd. Det er ikke lenger tilfelle, og i dag fremstår Russlands økonomi svært svak med enorme forskjeller mellom fattige og rike -  men på nytt altså militært noe opprustet.

 

Finanskrisen som slo inn over verden i 2008 og 2009 var også en forventet krise. Siden 80-tallet har stadig mer liberale finansmarkeder skapt økonomisk vekst – men også rom for grådighet og økende forskjell mellom fattig og rik verden over. I sum kan det argumenteres for at kapitalismens fremvekst som enerådende økonomisk teori, har vært et gode. Fra et kristent ståsted, slik for eksempel den tsjekkiske økonomen Tomas Sedlacek (skrev i 2013 bestselgeren ”Economics of Good and Evil”) vil mene, mangler likevel kapitalismen virkemidler for å legge bånd på grådighet og egoisme. Da virker den ikke alltid til alles beste. I kjølvannet av krisen har arbeidsledigheten steget til nye høyder, og blant unge under 25 år er den i ferd med å kronisk sette seg for eksempel i land som Hellas, Italia, Spania og Portugal på mellom 25 og 50%. En hel generasjon står i fare for å miste muligheten til å delta i arbeidsmarkedet.

 

Hva kan vi, som enkeltpersoner eller menigheter så gjøre for å bidra? Vi kan aktivt ta imot flyktninger. Som menigheter kan vi øke givergleden og engasjere oss i enkeltorganisasjoner som arbeider langs en av de pågående krisene, enten det handler om menneskehandel eller kontakt med russiske troende (det er vesentlig at vi bygger flere broer i sivilsamfunnet når politikken stopper opp!). Til slutt kan vi be og bygge opp nye, samfunnsbyggende ledere som både evner og har vilje til å ta posisjoner hvor Europas fremtidige kriser skal løses. Det er ingen grunn til å overlate den jobben til arbeiderbevegelsen.  


Del
Hermund Haalander utviklingsleder iSkaperkraft og leder for Senter for tro og arbeid. Han ledet tankesmien Skaperkraft i oppbyggingsfasen fra 2010 til sommeren 2015. Han er gründer av blant annet nettportalenhybel.no samt innovasjonskonferansen ”Grow” i Bergensregionen. Han satt i KrFs bystyregruppe i Bergen fra 2003-2007. Han er utdannet Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har i tillegg en Bachelorgrad i kultur og samfunn med fokus på midtøsten fra Universitetet i Bergen. Twitter: @hermundhaaland E-post: hermund@skaperkraft.no Telefon: +47 920 39 201
Hermund Haalander utviklingsleder iSkaperkraft og leder for Senter for tro og arbeid. Han ledet tankesmien Skaperkraft i oppbyggingsfasen fra 2010 til sommeren 2015. Han er gründer av blant annet nettportalenhybel.no samt innovasjonskonferansen ”Grow” i Bergensregionen. Han satt i KrFs bystyregruppe i Bergen fra 2003-2007. Han er utdannet Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har i tillegg en Bachelorgrad i kultur og samfunn med fokus på midtøsten fra Universitetet i Bergen. Twitter: @hermundhaaland E-post: hermund@skaperkraft.no Telefon: +47 920 39 201
Mer fra samme forfatter

Populister som bygger murer, undergraver kristne verdier

Selv om de hevder å forsvare kristendommen i Europa.

Publisert: Aftenposten, Hermund Haaland, Øyvind Håbrekke
- 11. November 2019

Bystyret, politikken og Vårherre

Fremveksten av kristne småpartier og populistiske partier som løfter «kristenfanen» høyt gjør det nødvendig...

Publisert: Fædrelandsvennen, Hermund Haaland
- 25. September 2019

Hva kan oljemette Norge lære av Israel?

Vi i Norge må fremover raskt omstille oss fra dyp oljeavhengighet. Da har vi trolig mye å lære av...

Publisert: Finansavisen, Hermund Haaland
- 27. Mai 2019

Samfunnsbygger

Hva har tro med jobb og samfunnsbygging å gjøre?

Publisert: Hermund Haaland
- 15. Februar 2019

Hva gjør kirker og menigheter med frafallet blant unge kristne?

Å separere troen fra arbeid og karriere gjør at mange unge troende opplever kristenlivet irrelevant, mener...

Publisert: Hermund Haaland, Oda Stendal
- 28. Januar 2019
Powered by Cornerstone