Bistand med bismak

I stedet for å hylle Etiopias statsminister Meles Zenavi, slik Stoltenberg og Støre gjorde i Oslo denne måneden, burde de kjempe menneskerettighetenes sak og sette reelle krav bak bistandspenger i hundremillionersklassen.

Å opprettholde stat-til-stat bistand til et undertrykkende regime bør Norge ikke være kjent med. Begrunnelsen om at handel og investeringer bidrar til en forbedring av menneskerettighetene, holder ikke, når pengebidraget bidrar til å sementere statsministerens regime. Zenavi har god økonomisk vekst å vise til (positivt) men dette gjør ikke den etiske og moralske dimensjonen av vår bistandshandling mindre vesentlig. Hans regimes stadig mer brutale håndtering av opposisjonelle og innskrenking av basale menneskerettigheter burde være grunn nok til å bruke det maktmiddelet vi har; å sette krav bak penger vi som demokratisk samfunn velger å gi bort. The Economist beskriver i sitt nummer 1. til 7. oktober hvordan ikke ett av Afrikas 54 land siden 1960 og frem til 1991 så fredelige regimeskifter gjennom demokratiske valg (med unntak av Mauritius, i 1982).  Å opprettholde dagens bistandsnivå til Etiopia bidrar til å vedlikeholde denne kulturen i stedet for økt demokratisering i landet. Når vår stats- og utenriksminister ikke i større grad offentlig refser sine undertrykkende samarbeidspartnere, vil det trolig bare øke den norske opinionens skepsis til dagens bistandspraksis. Det er synd, fordi det kan undergrave givervilligheten. Akkurat den unnfallenheten vil ikke bidra til positiv utvikling – pÃ¥ lang sikt.