Da Lippestad sporet av

Jo Nesbø skildrer ufyselige drap. Er han ansvarlig hvis noen kopierer bøkene?

Nordmenn leser mye krim. En del bøker er dystre og makabre. Jo Nesbø er neppe blant de verste, men det finnes nok tips til både brutale drap og utspekulert tortur. Nesbø selger millioner av bøker. Muligheten finnes for at enkelte lesere ikke har et sunt sinn. Kanskje har noen også et anstrengt forhold til en kollega eller sin svigermor. Vil et eventuelt drap føre Nesbø inn i rettssalen? Spørsmålet er ment noenlunde seriøst. For Geir Lippestad uttalte nylig at det er ekstra interessant å finne ut hva som trigget terroristen, især hvis han er syk. Rett etter terrorhandlingen hevdet mange at ingen andre enn terroristen har ansvar for ugjerningene. Nå kan ting snus på hodet. Terroristen kan bli erklært utilregnelig, og er dermed uten ansvar, mens bloggere blir dratt inn i rettssalen fordi de i følge forsvareren «har ansvar» (VG 6/12). Paradokset er åpenbart – og ubehagelig. Ord har makt Ansvar er i denne sammenheng et problematisk ord. Vi avviser ikke at ord har makt. I Jakobs brev i Bibelen brukes nesten et helt kapittel til å skildre hvilken makt vår tunge har: «Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann!» (3,5) Som kristne vil vi sterkt oppfordre alle til å tenke gjennom hvilke ord de bruker, og hva sjikane og hets kan skaper. Slik sett kan vi snakke om «ytringsansvar». Spørsmålet er når vi slutter å slå inn åpne dører – og begynner å koble sammen en manns ytring med en annen manns avskyelige handlinger. Det siste er problematisk. I enkelte situasjoner kan det hevdes at stygge oppfordringer gir mennesker et moralsk ansvar for andres handlinger. Noe annet er ansvar i juridisk forstand. Det er problematisk at en forsvarsadvokat, med sitt juridiske utgangspunkt, mener ekstremister har «ansvar». Nesten katastrofalt blir påstanden hvis samme mann vil argumentere for at hans klient ikke «er å bebreide» på grunn av utilregnelighet. Når det er sagt: Lippestad har sagt og gjort mye bra, og vi avviser ikke at ulike bloggere vil være relevante vitner. Rammer ytringsfriheten Vårt utgangspunkt er ikke at ytringsfriheten er uten begrensninger. Grove injurier bør kunne straffes. Oppfordringer til vold mot enkeltpersoner eller minoriteter bør ikke ha lovens beskyttelse. Kanskje har noen av terroristens forbilder krysset en slik grense. Like fullt må vi skarpt skille mellom det at ekstremister fortjener krass kritikk – i ytterste konsekvens straff – og det at den som fremsetter ekstreme meninger har ansvar for andres kriminelle adferd. Hvis ikke rammes ytringsfriheten. Da blir det plutselig rimelig å hevde at de som publiserte Muhammed-karikaturer er ansvarlige for opptøyer i Syria. Eller påstå at den som knallhardt har kritisert Christian Tybring-Gjedde er ansvarlig for truslene som har rammet ham. Ytringsfrihet henger sammen med trosfrihet og samvittighetsfrihet. I et demokrati må vi gi mennesker «rett til å ta feil», rett til å hevde noe andre ser som ekstremt. Alle alternativer fører oss mot et totalitært samfunn – der vi kan straffes for våre meninger, holdninger og uttalelser.