Bistand etter Durban

Innsatsen i norsk bistand fremover bør rettes mot noe Norge kan og som også vil gi god effekt: Trygg og ren energi i utviklingsland.
15. April 2013

Innsatsen i norsk bistand fremover bør rettes mot noe Norge kan og som også vil gi god effekt: Trygg og ren energi i utviklingsland.

I den senere tid har fokuset på og effekten av norsk bistand økt. Det er betimelig. Resultatet av sterkere effektfokus bør bli en spissing av norsk innsats. I stedet for å spre den for alle bistandsvinder, bør det etter vår mening satses på det vi kan best og som gir stor effekt: Tilgang til trygg og ren energi. Det bør gjøres med økt offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren samtidig som lokalt eierskap sikres bedre enn i dag. Offentlig-privat samarbeid Etter klimatoppmøtet i Durban, som desverre og som forventet ikke gav det nødvendige gjennombruddet for å begrense global oppvarming, er en slik spissing viktigere enn noen gang. Energitilførsel ved bruk av rene og bærekraftige teknologier er nødvendig for å redusere skadelige karbonutslipp. Det viktige spørsmålet er selvsagt hvordan vi kan oppnå dette. I lys av den pågående finanskrisen og den systemiske ustabiliteten som for øyeblikket påvirker de rikere, utviklede landene, er det åpenbart at de vanlige, offentlig finansierte aktørene fra vesten ikke er i stand til å komme opp med de nødvendige behov for investeringer i utviklingsland. Gapet mellom de økonomiske vekstambisjonene i utviklingsland og kapasiteten til å realisere disse betyr at pragmatiske allianser mellom offentlige og private aktører må skapes. Denne modellen av offentlig-privat samarbeid er gjenkjennelig fra hvordan den norske offentlige sektor arbeider sammen med private aktører for å promotere handel og investeringer utenlands. Som eksempler finner vi en bølge av suksessfulle investeringer i utviklingsland, gjort av store norske selskaper som Statoil, Det Norske Oljeselskap og Aker Solutions, samt en rekke mindre selskaper som Trønderenergi, Agder Energi, Eidsiva Energi og BKK. Modellen fremstår robust og kapabel til å gi avkastning. Det er trolig derfor den ble trukket frem på det nylig avholdte energiforumet "Energy for all" i Oslo i oktober i år som en effektiv metode for å mobilisere privat kapital. Lokalt eierskap Det som likefullt ser ut som om det mangler, er en adekvat debatt om hvilken type eierskaps-, administrasjons- og kontrollmekanismer som er nødvendige i utviklingsland for å sikre at energiinvesteringer lykkes i å skape bedre levevilkår. Det er vesentlig å sikre at kapitalinvesteringer på den ene side ikke forsvinner i korrupsjonsfellene ved hensynsløse lokale byråkrater eller politikere, og på den annen side at prosjektene stimulerer optimal støtte lokalt. Lovnader fra lokale politikere og byråkrater om at de har full oversikt over sin befolknings velferd eller interesser bør ikke tas for god fisk. Det å sikre langsiktig aksept for et energiprosjekt for et lokalmiljø kan heller ikke reduseres til bare å finansiere noen lokale skoler og sykehus, eller til å tilby subsidiert energi til et lokalmiljø. Det er vesentlig at investeringene først av alt er profitable. Uten dette kan ikke bærekraftighet bli annet enn en drøm. I tillegg er det essensielt at et lokalmiljø oppmuntres til å ta reelt deleierskap i en investering. Dette betyr at lokale krefter selv må bidra i investeringen i form av land, arbeidskraft eller annen konkret innsatsfaktor, som igjen gir dem rett til å ha noe å si i den fremtidige utviklingen av det aktuelle prosjektet. På samme måte må de gies rett til en rettferdig andel av overskuddet fra en suksessful virksomhet over tid. En vei forover, og muligens den eneste med kredibilitet for langsiktige investorer, er å ta initiativet ved å engasjere seg i lokalmiljøer ved hjelp av "sosiale kontrakter" som sikrer deres tidlige aksept og medeierskap til foreslåtte prosjekter. På denne måten kan investorer bedre sikres en gjennomføring og en operasjonell livssyklus som ikke bare sikrer en goodwill fra lokalmiljøet men som engasjerer dem som reelle og langsiktige partnere.

Del
Adekola Oyenuga er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og arbeider til daglig som energikonsulent.
Hermund Haalander internasjonal leder i tankesmien Skaperkraft, med ansvar for oppbygging av tankesmiens europeiske arbeid. Han ledet tankesmien Skaperkraft i oppbyggingsfasen fra 2010 til sommeren 2015. Han er gründer av blant annet nettportalenhybel.no samt innovasjonskonferansen ”Grow” i Bergensregionen. Han satt i KrFs bystyregruppe i Bergen fra 2003-2007. Han er utdannet Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har i tillegg en Bachelorgrad i kultur og samfunn med fokus på midtøsten fra Universitetet i Bergen. Twitter: @hermundhaaland E-post: hermund@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Samfunnsbygger: kirken ut av isolasjon

Hva har tro med jobb og samfunnsbygging å gjøre?

Publisert: Hermund Haaland
- 15. Februar 2019

Styrt av roboter

Skal vi fremover unngå å bli styrt av robotene, blir det desto viktigere at Vårt Land også peker på...

Publisert: Vårt Land, Hermund Haaland
- 30. Mai 2018

Hva kan vi lære av Israel?

Oljemette Norge trenger flere jobbskapere i verdensklasse. Hva kan vi lære av 70-åringen Israel?

Publisert: Dagens Næringsliv, Hermund Haaland
- 25. Mai 2018

Påskebudskap: Dette kan gründere lære av skaleringskongen Jesus

Enhver gründers drøm er å se sin idé fly langt, lengre og lengst. I så måte er det mer å hente enn...

Publisert: Shifter.no, Hermund Haaland
- 30. Mars 2018

Fremtidsmakten

Som kristne har vi tradisjon for å ønske å påvirke landets fremtid. Den defineres i økende grad av gründere.

Publisert: Dagen, Hermund Haaland
- 29. November 2017
Powered by Cornerstone