Militant kristendom?

Den sanne kirke adlyder Jesu ord om å vende det andre kinnet til.

Kan en kristen ta i bruk vold for å kjempe kristendommens sak? Spørsmålet har nylig blitt aktualisert av massemorderen Anders Behring Breivik. Fra tiltalebenken uttalte han at han ønsket en militant kirke:  "Jeg er en militant kristen, og jeg mener at kristne ledere må støtte dem som kjemper mot avkristningen av Europa." (Aftenposten 18. april). Heldigvis kjenner de aller fleste på sterk avsky og sorg i møte med Breiviks gjerninger. Han reiser imidlertid her en prinsipiell problemstilling som i et pluralistisk samfunn er aktuell for langt flere enn ham selv: Kan det tenkes at den kristne kirke skulle anbefale bruk av makt og vold for å fremme den kristne troen? Det første vi bør gjøre for å gi et svar, er å gå til skriftene som ligger til grunn for den kristne troen, nemlig Det nye testamentet (NT). NT gjengir Jesus fra Nasarets liv og lære, og ham er det kristne følger etter. Den såkalte "bergprekenen" kan sies å være en oppsummering av Jesu forkynnelse. Talen åpner med en rekke saligprisninger, der Jesus understreker hva som kjennetegner hans etterfølgere i deres daglige liv: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn" (Matt 5). Liksom disiplene formanes til å være barmhjertige fredsstiftere i samfunnet, formanes de også til å vise tilgivelse og raushet overfor de som står utenfor disippelgruppen, uansett hvem det måtte være: "Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. (…) Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere." (Matt 5). Jesus selv praktiserte disse formaningene i sitt eget liv. Ved gjentatte anledninger ble han oppfordret av folket til å ta opp sverd og gå til væpnet kamp mot romerne, som hadde okkupert Israel. Hver gang avviste han å ta i bruk denne typen makt for å gjennomføre sitt kall. Evangelistene gjengir for eksempel en episode i Getsemanehagen, der Jesus ble tatt til fange: "En av dem som var sammen med Jesus, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham" (Matt 26/Luk 22). Jesus nektet altså å bruke vold for å fremme sine mål, og han formante sine disipler til å gjøre det samme. Senere lot Jesus seg ta til fange, piske og korsfestes; dette var Jesu paradoksale visjon, slik ville han vinne seier. Det avgjørende poenget for vår diskusjon om kristendommens rolle i et pluralistisk samfunn, er at dette "kors-forbildet" gjennomsyrer hele Det nye testamentet. I brevlitteraturen refererer både Paulus, Peter og Johannes gjentatte ganger til Jesu korsdød, og understreker at de troende må regne med å tjene og lide i kjærlighet, slik Jesus gjorde, dersom de skal nå frem til den fremtidige herligheten i Guds rike. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken." (1 Joh 3). Denne tanken om selvoppofrelse i kjærlighet står imidlertid ikke i NT i motsetning til tanken om rettferdighet for de som undertrykkes eller utsettes for grov urett. Myndighetene er Guds tjenere, som skal straffe de som gjør ondt og lønne de som gjør godt (Rom 13). I tillegg tales det ofte om en fremtidig, rettferdig dom, der alle skal avlegge regnskap for sitt liv. Men de troende formanes til å overlate denne dommen til Gud; deres oppgave er å leve i troen på Jesus og vise kjærlighet mot alle mennesker: "Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud" (Rom 12). Kan det likevel tenkes at den kristne troen på en fremtidig dom kan forsterke motsetninger innad i et samfunn der det finnes ulike livssynsgrupperinger? Professor i teologi ved Yale, Miroslav Volf, argumenterer paradoksalt nok for det motsatte. Volf kommer opprinnelig fra Kroatia, og han kjenner godt til hvordan kristendom kan spille en rolle i voldelige konflikter. Men han understreker at kristendommens tanke om en fremtidig dom faktisk kan være et helt nødvendig premiss for å kunne klare å frasi seg hevnende voldsbruk: "Dersom Gud ikke var sint på urettferdighet og bedrag og ikke hadde et mål om å gjøre endelig slutt på volden – da ville han ikke være en Gud som det var verdt å tilbe. Den eneste måten vi kan forhindre oss selv i å gjøre bruk av vold er ved å insistere på at vold bare er legitim når den kommer fra Gud. Mitt argument om at praktiseringen av ikke-vold er avhengig av tro på en guddommelig hevn, vil være upopulært blant mange i vesten. Men tanken om at menneskelig ikke-vold springer ut av en tro på en ikke-dømmende Gud, kan bare oppstå i et rolig forstadshjem. I et solsvidd land, gjennombløtt av de uskyldiges blod, vil denne tanken uvegerlig dø, sammen med annen behagelig, vestlig ønsketenkning." (Exclusion and Embrace, 1996, s. 303-304). Kristne mennesker er ikke feilfrie; historien viser at også kristne kan være opphav til konflikter, ta i bruk vold for å nå sine mål, og – kanskje oftere – tillate at kristendommen brukes som middel for å vinne politisk makt. Dette er imidlertid problemstillinger som vil være aktuelle for alle politiske og livssynsbaserte grupperinger. Men den som virkelig tar Jesu forbilde og de nytestamentlige formaninger på alvor, vil forpliktes til å frasi seg hevn og vold, og i stedet arbeide for fred og forsoning med alle mennesker, også de man er dypt uenig med.