Ateisthjelp til å snakke om tro

Det øves oftere på å synge om troen enn å snakke om den. Kanskje er det her nye ateister som Richard Dawkins kan hjelpe oss.
15. April 2013

Det øves oftere på å synge om troen enn å snakke om den. Kanskje er det her nye ateister som Richard Dawkins kan hjelpe oss.

Alle samtaler foregår mot et bakteppe. Spesielt kan bekymringer og beskyldninger sitte tett når vi kommer til religion. Flere enn de som ofte kalles nye ateister kan mene at uttrykket «fornuftig kristen» er en selvmotsigelse. Det vanlig å tenke at kristen tro handler kun om følelser og er en arv fra fortiden. Og førte til den mørkeste middelalder. Skulle ikke det høres negativt nok ut, er det bare å bruke begreper som bronsealdertro. Med hvilket man mener overtro fra en brutal tid uten vitenskap. Samtidig er det kanskje ikke rasjonalitet som kjennetegner vår tid. Snåsamannen er mer populær enn Schrödingers katt. Mens man for noen tiår siden så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, ser det nå ut til at vinneren er folkelig okkultisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden. Det er ikke vanskelig å ane at en spenning mellom nye ateister som mener kristen tro ikke er noe rasjonell og tilhengere av New Age som mener den er for rasjonell. Oppfatter jeg noe som negativt er det ikke enkelt å få positive samtaler, og ikke bare i nettfora. Det er ikke akkurat vanskelig å finne vemmelige kommentarer eller vanskelige spørsmål. Noen hevder at det var umoralsk av Gud å la Jesus dø på korset. Hvorfor tro på noe som ikke kan bevises vitenskapelig? Og hvorfor er de dårligste samfunn de mest religiøse? Er det så mulig å snakke rimelig rasjonelt om religion, eller om kristen tro? Ja, litt avhengig av hva vi tenker på. Vi kan snakke fornuftig om at troen berører følelser og kan handle om opplevelser, og at det er mulig å tolke disse på ulike måter.  Som jeg gjør i «Svar skyldig» kan vi snakke rasjonelt om grunner til å tenke at Gud finnes eller til at Det ondes problem ikke trenger å gjøre gudstro selvmotsigende. Vi kan svare på kritiske spørsmål ut fra Bibelen, historie eller samfunnsforskning, i hvert fall et stykke på vei. Og vise at vanlige innvendinger mot kristen tro handler om feil, fordommer og feilslutninger. For bakteppet er ikke så mørkt som mange vil ha det til. Det er ikke noe nytt at gudstro kan gi svar på lengselen etter mening og tilhørighet, men noen vil kanskje bli overrasket over at den også kan fremme vitenskap, rasjonalitet og grunnleggende verdier. Det kan gi gode samtaler om jeg forstår grunnen til at den ateistiske filosofen Jürgen Habermas mener at kristen gudstro var avgjørende for fremveksten av vestlig kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Samtalen trenger ikke å bli dårligere av å snakke om hvorfor han er så tydelig på at det har vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Og på at likeverdstanken i vestlig kultur er en arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Ikke bare som en forløper, men som grunnleggende kraft og premissgiver, i følge Habermas. Dette betyr ikke at vi kan underslå det som har vært ille i kirkehistorien eller nekter for uforstand blant kristne i dag. Samtalene blir heller ikke gode hvis vi ikke kjenner spørsmålene eller er mer kjent med trosbekjennelser enn trosbegrunnelser. Det er nok slik at det øves oftere på å synge om troen enn å snakke om den. Kanskje er det her nye ateister kan hjelpe oss. For ingen har utfordret gudstroende sterkere de seneste årene, ikke minst i offentligheten. Spørsmålet er ikke om vi kan avvise dem for å være usaklige eller sårende eller noe sÃ¥nt, men om vi vil ta utfordringen pÃ¥ saksinnhold. Selv om det kan kreve at vi mÃ¥ jobbe med svar – og vurdere om det er omrÃ¥der der vi bør endre oss. Men pÃ¥ samme mÃ¥te som Da Vinci-koden skapte samtaler og fikk mange kristne til å lære mer om Jesus og kirkehistorie, kan nye ateister motivere oss til å lære mer om anklager mot og argumenter for kristen tro. Samtidig er min erfaring at samtaler om livssyn handler om mer enn fakta og logikk. Det kan bli tydeligere dess mer vi forsøker oss på argumenter. Meningsdannelser foregår på mange måter, men mye henger sammen med oppvekst og miljø, forbilder og kulturelle selvfølgeligheter - noen ganger også i opposisjon. Hva som gjør at noe oppfattes som troverdig og viktig, vil variere med alder og miljø, erfaringer og utdannelse. Og så handler mye om hvem man møter. Samtidig er det tankevekkende at en vanlig kommentar er at «du er jo ikke som andre kristne». På spørsmål om hvor mange andre man kjenner er svaret ofte «ingen». Gode samtaler handler om å være nysgjerrig. De handler om å finne tonen, lytte og lære, enten det er i lunsjen, på twitter eller facebook. Samtidig kan noen samtaler være utfordrende, særlig når bakteppet er mørkt og påstander kommer tett. Noen ønsker ikke så mye å snakke med meg som til meg. Målet er ikke å få svar, men å sette på plass. Det er likevel ikke «svar på tiltale» å heve stemmen. Noen ganger bør jeg heller snakke lavere og langsommere. Om ikke annet kan vi påvirke kulturelle selvfølgeligheter om kirkehistorien og kristne.

Del


Bjørn Are Davidsener sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Powered by Cornerstone