Verdiløs toleranse

I møte med kulturelt mangfold hjelper ikke tomme ord og verdiløs toleranse. Vi trenger et klart fundament for verdiene våre for å kunne vurdere dem opp mot andres verdier.
15. April 2013

I møte med kulturelt mangfold hjelper ikke tomme ord og verdiløs toleranse. Vi trenger et klart fundament for verdiene våre for å kunne vurdere dem opp mot andres verdier.

Debatten om norsk kultur og religion havner ofte i en av to grøfter: Fremmedfrykt ikledd konservatisme på ene siden og en misforstått tanke om nøytralitet eller "toleranse" på den andre. Den ene nekter å forholde seg til det samfunnet vi i dag er en del av, og kommer derfor ikke frem til konstruktive veier videre. Der har vi fremmedfryktens problem. Men dersom vi på den annen side ikke vil forholde oss til norsk kulturs fortid og arv, risikerer vi å miste av syne hva som er viktig for oss å ivareta som fellesskap. Nøytrale verdier finnes ikke Det er her Stålsett-utvalget trer feil. Et overveldende flertall i utvalget vil fjerne eller endre det første avsnittet i grunnlovens andre paragraf , som henviser til «vor kristne og humanistiske Arv». Premisset for grunnlovsendringen er at dialog om ulike kulturer og religioner blir enklere dersom vi nøytraliserer verdiene ved å fjerne den historiske forankringen og tradisjonelle tolkningsrammen. Toleransen overfor andre blir abstrakt når den ikke er forankret i en konkret virkelighet. I realiteten er det omvendt. Folk som er trygt forankret i egen selvforståelse, historie og tradisjon kan best møte andre i åpen og respektfull dialog. Stålsett-utvalget prøver derimot å eliminere begrunnelsen for verdiene de fremhever. Toleransen overfor andre blir abstrakt når den ikke er forankret i en konkret virkelighet, og respekten blir først robust når den forankres i egen tradisjon og slik åpner for en åpen dialog med den andres dype overbevisninger. Tusenkronerspørsmålet er selvsagt hva denne kristne og humanistiske arven består i. Det er som å spørre "hva er norsk kultur"? Svaret er ikke selvsagt, noe den opphetede debatten også demonstrerer. Når vi blir så opphengt i hijaber og ribbe at vi mister syne av det sentrale, nemlig hva som gjør hijaber og ribbe betydningsfullt, har vi et problem. Det verdifulle i disse symbolene er deres kraft som identitetsskaper, og kun den som er trygg på sin egen identitet, er i stand til å forholde seg til andres identitet. Som land må man erkjenne at man tradisjonelt har vært, og fortsatt er, et ribbespisende folk som går i tog på 17. mai og synes det er greit for at vi ikke skal føle oss truet av de som velger å spise lam og danse på karneval i februar. Tradisjon og praksis blir et rammeverk som vi forstår verden innenfor. Ord uten mening Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein mente et slikt rammeverk var avgjørende for å gi mening til ord og begrep. Det er ikke rart debatten om kultur blir forvirrende når vi ikke er enige om hva enkle honnørord som respekt, likeverd og toleranse betyr. Slike fine ord har nemlig ingen betydning i seg selv, men de må fylles med mening. De er avhengige av en bestemt bruk og praksiskontekst for å bety noe. Respekt kan for eksempel uttrykkes med diametralt forskjellige handlinger, alt etter som hvilket miljø eller kultur du er en del av. For noen er det et uttrykk for respekt å åpne døren for en kvinne, mens for andre er det mangel på respekt å anta at en kvinne ikke kan åpne døren selv. Ordet "respekt" må forankres i et konkret rammeverk for at vi skal forstå hva som menes. Vi bør ikke underslå den avgjørende rollen kristendommen har hatt og fortsatt har i vårt land. Det finnes en viktig tradisjon for verdier som vennlighet og toleranse i vår kristne arv og tradisjon. Vi bør ikke underslå den avgjørende rollen kristendommen har hatt og fortsatt har i vårt land. Samtidig har kristendommen siden renessansen vært i samspill og konflikt med sekulære og humanistiske tanker. Vi har dermed en 400 år gammel tradisjon for å balansere verdier. Dette samspillet er et godt utgangspunkt for et livssynsåpent samfunn der også de med en annen tro og andre tradisjoner kan inkluderes. Visker ut det særegne norske Stålsett-utvalget foreslår å fjerne formålsparagrafen i skolen. Denne paragrafen skal være en forankring av verdiene vi ønsker å lære våre barn og unge. Koker for eksempel julefeiringen ned til en kommersiell nissefest, eller feirer vi noen felles verdier som kommer til uttrykk i juleevangeliet? Er vårt lands topografi preget av kirker fordi våre forfedre var overtroiske, eller symboliserer kirkene religiøse verdier, som majoriteten av den norske befolkning fremdeles oppsøker i løpet av livet? Det er fullt mulig å utvide både grunnlovens og skolens formålsparagrafer ved å nevne konkrete verdier, men dersom det ikke gjøres med henvisning til et livssyn og en bestemt arv, blir det bare tomme ord. Vi risikerer å overse at det faktisk er forskjellige verdier i et multikulturelt samfunn. Stålsett-utvalget ønsker å viske ut det særegne norske fra grunnloven ved å fjerne formålsparagrafens henvisning til vår kristne arv. Konsekvensen er at vi risikerer å overse at det faktisk er forskjellige verdier i et multikulturelt samfunn. En slik utvisking danner et perfekt grunnlag for utrygghet, mistro og misforståelser. Ved å understreke og ivareta vår tusenårige kulturarv, kan vi best mulig likebehandle ulike religioner og livssyn i fremtidens Norge. Les også artikkelen samt Sturla Stålsetts kommentar her:

Del


Karl Inge Tangen er førstemanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi og tilknyttet tankesmien Skaperkraft. Han er medredaktør for boka "Gud er tilbake!" (2013) utgitt av tankesmien Skaperkraft på Frekk Forlag.
Silje Kvamme Bjørndal er doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet i Oslo, hvor hun holder på med sin PhD-avhandling i systematisk teologi med tematikk kirkens rolle i et sekulært samfunn. Hun er redaktør for boken “Gud er tilbake!” som er utgitt av tankesmien i samarbeid med Frekk Forlag.
Powered by Cornerstone