Å tilbe medmennesker

Alle mennesker har et behov for å tilbe noe. Religion er bolverket mot at dyrkelse ikke blir selvforherligelse og egoisme.
15. April 2013

Alle mennesker har et behov for å tilbe noe. Religion er bolverket mot at dyrkelse ikke blir selvforherligelse og egoisme.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på fenomenet dyrkelse i dag. Det mest nærliggende eksempelet er alternativ-miljøet. De 16 alternativmessene som arrangeres hvert år i Norge tiltrekker seg cirka 350.000 besøkende. Alternativbransjen omsetter for cirka 6 mrd. per år, i tillegg kommer en omfattende omsetning innen kosttilskudd på cirka 2 mrd. Dette er konkrete eksempler på produkter med en eller annen spirituell virkningsforklaring: Du må tro for at det skal virke. Men vi tror ikke kun det spirituelle.  Mange dyrker kropp, nytelse og materielle goder. Om du synes påstanden er utrolig, se hvordan media tolker det norske folks drømmer. I avisene skrives det daglig om sex, karriere eller statusjag, eller hvordan oppnå materielle goder som penger, hus eller biler. Å jage disse fenomenene er ikke tilbedelse i ren religiøs forstand av ordet. Vi retter ikke bønner mot et ikke-materielt objekt, eller deltar i troshandlinger knyttet til penger eller ære. Men dette ligner en religiøs form for tilbedelse. Det tar mye av vår tid, vi bruker krefter på å oppnå resultater og det fungerer som identitetsmarkører. Det du bruker tid og krefter på, sier noe om hvem du er. Et tydelig eksempel finner vi når skoleungdom blir mobbet for ikke å ha rett tøy, eller som Aftenposten skrev 1. Februar: For mange er det mindre skammelig å ha forbrukslån enn ikke å ha den rette vesken. Selv om karriere, status, makt og ære ikke er fysiske fenomener som anses som attråverdige slik penger, hus, biler og kroppspleie er det, kan den store oppmerksomheten som vi mennesker bruker for å oppnå disse fenomenene også minne om gudsdyrkelse. Behovet for å dyrke Alle mennesker bærer på en trang til å dyrke noe, en indre drivkraft etter kultisk engasjement. Dette kan vise seg i religiøs dyrkelse - man ønsker å tilbe Gud - eller andre typer dyrkelse, uten en religiøs tro. Vi tror behovet for å tro kommer av den sterke drivkraften etter et meningsfullt liv. Mening gir mål og retning for ethvert menneskes liv. Den kan til en viss grad måles, og dersom vi oppnår de tingene vi søker etter, kan vi innbille oss selv til å tro at mening kommer når de oppnådde målene nås. Men den menneskelige trangen til å dyrke noe er ikke fullt ut akseptert i det sekulære samfunnet, særlig ikke religiøs eller spirituell dyrkelse. Tro skal holdes utenfor politikk og samfunnsengasjement. Nordmenn har et angstbitersk forhold til tro. Det er gode grunner til dette. Norge har hatt en tradisjon der trossamfunn eller åndelige maktpersoner har brukt sin makt til å styre hva mennesker skal gjøre og ikke gjøre, hvordan de skulle leve sine liv og ikke leve dem. Gode grunner altså, men om vi ikke er åpne for religionens konstruktive kraft i samfunnet, gjør det oss mer selvsentrerte. Vi står igjen med dyrking av det materielle som eneste aksepterte «dyrkelse», samt en stadig voksende lengsel etter mening. Pengejag og englejakt Det sekulære samfunnets problem er at behovet for å dyrke noe er vanskelig å sensurere. Det pipler frem og tar nye former om man forsøker å kneble den. Jakten på mening er tydelig uttrykt i interessen for nyreligiøsitet, og i den brede interessen for Snåsamannen og Märthas engleskole. Men både dyrkelsen av materielle goder og den nyreligiøse mystikken bærer begge på den samme avgjørende feilen. På jakt etter livets mening står man i fare for å bli selvsentrert. Vi søker å utvikle selvet, men utviklingen slår fort ut i egosentrisme. Nyreligiøsiteten og jaget etter materialisme er oftest introvert. Det sentrale er den enkeltes jakt på sitt indre, sanne jeg, eller på maksimal vinning for egen del. Dette er problematisk, for egoisme vil alltid søke egen hevdelse på bekostning av andre. Egoisme er egentlig den reneste formen for nytteetikk. Man søker maksimal lykke, for egen del. Mennesker blir således et middel til å oppnå egne mål Vaksine mot egoisme Faren er at et samfunn bestående av egoister taper mer enn summen av det alle vinner. Man kjøpslår med ting som ikke kan prutes på: Ansvaret for hverandres ve og vel. Religion kan bidra til å fokusere på en type dyrkelse som også ivaretar ansvaret for hverandre. For i de fleste religioner finnes det et bud mot denne egoismen. I kristendommen kalles det den gyldne regel. Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot andre. Dette er et av religionens forsøk på å disiplinere trangen etter å dyrke, slik at den ikke vender seg inn i egoisme. Man ser faktisk dyrkelsen som noe positivt, en gave gitt av Gud, hvor Gud er objektet som skal tilbes. Kjærlighet til Gud viser seg imidlertid gjennom kjærlighet til nesten. De to elementene er uatskillelige, og i kristendommen ser vi den gjensidige maktbalansen i forståelsen av de to. Gudstro er introversjon, og selvutvikling, ja. Men det er mer: Gudstro skal også vise seg i et engasjement for verden og vår neste. Sykehus og skoler var tidligere drevet av nonner. Kirkens bymisjon og det katolske Caritas driver humanitært arbeid. Listen kan forlenges. Slik blir tilbedelsen av Gud, vist gjennom aktiviteter på jorden, en konstruktiv kraft i arbeidet for et bedre samfunn. Religiøs kritikk Religion er dermed godt egnet til å sette et kritisk lys på det vi dyrker. Den kan utfordre ulike typer av egosentrisk introversjon, og vise at religiøs praksis må være utadrettet. Dette handler om ideologikritikk, og om etikk. Troende bør kritisere materialisme og en type åndelighet (også den i de store religionene) som ikke også har et etisk engasjement for nesten og verden. Bibelen presenterer rett kultus som dyrkelse av Gud, men på veien dit viser den frem et kriterium som kan disiplinere alle former for menneskelig dyrkelse: Rett kultus skal ikke gå på bekostning av vårt ansvar for andre mennesker, men motivere til å utøve gudsdyrkelsen også gjennom et liv i ansvarlig nestekjærlighet. Slik gir religionen en buffer mot egoismen. I dagens samfunn er det underlig at dette ikke blir sett på som et gode. Eskil Skjeldal, har skrevet artikkelen Kristendom som samfunnskritikk i boken "Gud er tilbake!", utgitt av tankesmien Skaperkraft og Frekk Forlag og er stipendiat i teologisk etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet.  

Del
Eskil Skjeldal er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.
Hermund Haalander internasjonal leder i tankesmien Skaperkraft, med ansvar for oppbygging av tankesmiens europeiske arbeid. Han ledet tankesmien Skaperkraft i oppbyggingsfasen fra 2010 til sommeren 2015. Han er gründer av blant annet nettportalenhybel.no samt innovasjonskonferansen ”Grow” i Bergensregionen. Han satt i KrFs bystyregruppe i Bergen fra 2003-2007. Han er utdannet Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har i tillegg en Bachelorgrad i kultur og samfunn med fokus på midtøsten fra Universitetet i Bergen. Twitter: @hermundhaaland E-post: hermund@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Samfunnsbygger

Hva har tro med jobb og samfunnsbygging å gjøre?

Publisert: Hermund Haaland
- 15. Februar 2019

Hva gjør kirker og menigheter med frafallet blant unge kristne?

Å separere troen fra arbeid og karriere gjør at mange unge troende opplever kristenlivet irrelevant, mener...

Publisert: Hermund Haaland, Oda Stendal
- 28. Januar 2019

Styrt av roboter

Skal vi fremover unngå å bli styrt av robotene, blir det desto viktigere at Vårt Land også peker på...

Publisert: Vårt Land, Hermund Haaland
- 30. Mai 2018

Hva kan vi lære av Israel?

Oljemette Norge trenger flere jobbskapere i verdensklasse. Hva kan vi lære av 70-åringen Israel?

Publisert: Dagens Næringsliv, Hermund Haaland
- 25. Mai 2018

Påskebudskap: Dette kan gründere lære av skaleringskongen Jesus

Enhver gründers drøm er å se sin idé fly langt, lengre og lengst. I så måte er det mer å hente enn...

Publisert: Shifter.no, Hermund Haaland
- 30. Mars 2018
Powered by Cornerstone