Nu hvil Dig, Borger

Søndagen har tradisjonelt vært en dag for offentlig hvile. De dager kan snart være talte. Og da er tiden kanskje inne, gode borger, for å fundere litt over hvilen.

En atlet kjenner til viktigheten av riktig og regelmessig hvile. Om man skal bli blant de beste av de beste, holder det ikke bare å spise og trene som en mester; man må også hvile som en. Det er elementær fysiologi: Uten hvile vil kroppen ikke få mulighet til å restituere seg. Man ramler, kort fortalt, ned i overtreningens dype hull. «Det som ikke får hvile, vil ikke vare,» skrev den romerske poeten Ovid. Og ordene er ikke rettet mot atleten alene, for mennesket er mer enn sin kropp. Vi er også sjel og ånd. Men, bør vi spørre, får vårt indre tilstrekkelig med hvile? Deltar vi ikke i en økonomi som aldri sover? Er vi ikke konstant tilgjengelige, hvor og når enn det måtte være? Lar vi ikke teknologien viske ut naturlige skiller mellom dag-natt og arbeid-hvile? Lever vi, med andre ord, i en tid som ikke lenger kjenner kunsten å hvile? Ja, vi lever i en slik tid. Og derfor er en bevisstgjøring rundt hvileskikk viktig: Hvordan kan vi få den nødvendige hvilen? Hva er «tilstrekkelig» med hvile? Ja, hva er egentlig «hvile»? Kunsten å hvile Opp igjennom historien har flere forsøkt å innføre alternativer til syvdagersuken — Frankrike står som ett eksempel, i kjølvannet av sin revolusjon — men få, om noen, var vellykkede. Er det tilfeldig at syvdagersuken har overlevd den ene tidsepoken etter den andre? Kan det kanskje fortelle oss noe om mennesket som organisme? Jeg tror Skaperen har nedfelt en ukestruktur i mennesket; at vi kan og skal arbeide hard og godt seks dager i strekk, men at vi deretter bør hvile på den syvende dag. Jeg tror det er slik vi er skapt, i Hans bilde: For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.» (2. Mosebok 20,11) Men det betyr ikke at hviledagen er forbeholdt den troende: «Vi hadde ingen synagoge [i nærheten av kibbutzen vår], men vi hadde en åndelig sabbat,» forteller jødiske Amos Oz. Forfatteren, ateist og venstreorientert som akademikere flest, beskriver hviledagen som «den vakreste gaven verden har fått av den jødiske kultur». Hva er så verdifullt med helligdagens forordning, at selv ikke en iherdig sekulær kan holde tilbake på sin lovprisning? Jo, helligdagen, tror jeg, gjemmer på hemmeligheten bak kunsten å hvile. Helligdagens hvile Det arbeidet man ikke rekker å gjøre i løpet av uken, gjør man heller ikke på hviledagen. Det er dette prinsippet som er hemmeligheten bak kunsten å hvile. Enkelt, men godt. Hva menes så med «arbeid»? «Arbeidet» beskrives kanskje best som trettende hverdagslige gjøremål. Definisjonen er med andre ord delvis relativ, og forstås best i lys av sin antitese, «hvilen», som beskrevet nedenfor. Opplagte oppgaver som faller under kategorien «arbeid», kan være lekser og jobbforberedelser. Men kanskje også sjekking av e-post og oppdateringer på sosiale medier hører hjemme her? Og hva med overdreven TV-titting og internettbruk? Individet må selv bestemme hvilke forbud som fremmer hvilen fremfor å forhindre den. Sabbaten kan virke mot sin hensikt hvis den styres av rigide regler satt av andre. For sabbaten, må vi ikke glemme, er til for mennesket, og ikke mennesket for sabbaten. En god og riktig hvile legger til grunn helligdagens prinsipp om å sette av én fast dag til hvile. Jeg tror det er den eneste måten å unngå tankene på alt det man kunne eller burde ha gjort. Jeg tror det er den eneste måten man kan restituere sitt indre; forberede seg mot å prestere maksimalt den kommende uken. Jeg tror det er den eneste måten å gjøre hvilen effektiv, dersom man kan tillate seg å bruke et oksymoron. Hvilens harmoni Jeg har forsøkt å definere, dog meget generelt, konseptet «arbeid». Men hva legges nå egentlig i denne «hvilen»? Hvilen er, i korte ordelag, pleien av ens kropp, sjel og ånd. Men det er en vesensforskjell mellom pleien av kropp og pleien av sjel og ånd: Mens kroppslig pleie ofte innebærer inaktivitet, virker det som om det motsatte er tilfellet for sjelen og ånden. Målet med pleien, med hvilen, er å hente friske krefter. Hvordan lar dette seg gjøre for sjelen og ånden? Ved å falle til ro i en sann harmoni. Og jeg har ingen tro på orientalskinspirerte filosofier der det fremholdes at denne harmonien oppnås ved å tømme sinnet for tanker; ved en sjelelig og åndelig passivitet. Tvert imot tror jeg pleien av det indre innebærer handling: «å flykte» fra tankene som dreier seg rundt det rent jordiske, «å søke» tilflukt i noe høyere og renere. En forståelse av harmoni som er preget av platonisk tenkning, med andre ord. Pleien av ens indre, denne sjelelige og åndelige harmoni, kan oppfattes som uhåndgripelig og høytsvevende. Og til en viss grad er den det. Men tåken klarner kanskje litt dersom man tar en nærmere titt på hvordan man kan oppnå en slik sann harmoni. Hvilens to element Den sjelelige og åndelige hvile består av to komplementære elementer. Det første elementet omhandler individet. Og på samme måte som «arbeidet» må forstås relativt, i hvert fall delvis, må også «hvilen» forstås relativt. For enkelte er eksempelvis fysisk aktivitet deilig pleie; for andre er det kun slit og strev. Når det er sagt, tror jeg noen former for hvile er riktige og gode for alle mennesker: I tillegg til gudstilbedelse, bør alle ta seg tid til å hvile i kunsten. Finnes det bedre hvile for vårt indre? Om dette emne kan man skrive mange ord. Kort fortalt, så kan kunsten, ikke ulikt gudstilbedelsen, henrykke sjel og ånd; «gently relaxing the spirits», som den skotske filosofen Lord Kames formulerte det. Men hvilen er også en kollektiv handling. Dette er utgangspunktet for det andre elementet. Og gudstilbedelsen og kunsten hører åpenbart ikke bare til den individuelle hvilen, men også til den kollektive. For å hvile innebærer også å falle til ro i viktige familiære og vennskapelige relasjoner. Det er en tid der man skal prise Gud og utforske kunst sammen, men også la seg fornye i naturen sammen, nyte måltider sammen, la seg inspirere av samtaler sammen, ja, rett og slett bare glede seg over samværet med hverandre. Og en bevisst opprettholdelse av en slik hvileskikk er, som sådan, et tegn på sivilisasjon og dannelse. Hviledagen styrker samfunnet Individet trenger hvile. Og samfunnet trenger hvilende borgere: Når individene hviler i et «åndelig» fellesskap, som Amos Oz beskrev det, styrkes samfunnet. Judith Shulevitz, forfatter av The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time, skriver det følgende: «It is through the non-instrumental relationships [e.g. family members, neighbors, and co-religionists] in our lives, not the instrumental ones [e.g. bosses, customers, and service personnel], that we forge the bonds of a loving, cohesive society.» Men en slik hvile vil være umulig, påpeker Shulevitz, dersom ikke landets borgere velger å hvile til samme tid – eller, eventuelt, unngår å forstyrre hverandre når den andre hviler. Én felles hviledag tjener med andre ord ikke bare individet til gode, men også samfunnet som helhet. Er dette et godt argument for å holde større butikker og kjøpesentre stengt på den tradisjonelle helligdagen? Oz mener så. Nu hvil Dig, Borger Men mennesket er fritt, og staten har ingen rett til å diktere hvordan dens borgere skal forvalte helligdagen. En slik paternalisme hører ikke hjemme i frie demokratier. Og derfor bør private aktører få kunne kjøpe og selge varer og tjenester som de selv måtte ønske, også på søndagen. Det vil si: staten skal ikke oppmuntre til aktivitet, men heller ikke forby. I dagens samfunn forholder vi oss dessuten til en pragmatisk løsning der vi kan på enhver søndag, om vi absolutt ønsker det, både jobbe og siden handle på en lokal brudstadbu. Lovendringen vil derfor neppe påvirke borgernes faktiske forhold til hviledagen. Det avgjørende, med andre ord, er hvordan vi, de frie borgere, velger å forvalte helligdagen. For staten kan ikke definere søndagen som vår felles hviledag; staten kan ikke tvinge oss til å hvile – det er opp til hvert enkelt hjem å bestemme. Det er opp til oss borgere å velge om vi vil praktisere en bevisst hvileskikk eller ei. Velger vi å styre og ståke litt på lørdag og litt på søndag, eller velger vi å vie én felles dag til hvilen? Velger vi å hvile stykkevis og delt, eller fullt og helt? Én dag som vi alle kan falle til ro på. Høres det ikke godt ut? Én dag der vi alle kan våkne og fortelle oss selv, med anstendig kraft i stemmen, disse Wergelands ord: «Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent.»