Ta ansvar

Når H&M legger ansvaret for minstelønn til politikere i land hvor klesgigantens klær produseres, er dette ren ansvarsforskyvelse.

Det er lettere å snakke enn å handle. I stedet for å ta ansvar for å bidra til lønnsøkning ved fabrikkene H&M bruker, skylder presseansvarlig for selskapet i Norge, Kristin Fjeld, på at fabrikkene også syr for andre klesmerker. Det eneste mulige blir i følge henne da å forsøke å påvirke lovgivningen i de respektive land hvor H&M produserer sine klær. Det vites ikke hvor mye ressurser H&M faktisk bruker på dette. I en større reportasje i Vårt Land 20.03.13, ble Fremtiden i våre henders (FIVH) kampanje med merking av 12000 H&M plagg beskrevet. Hensikten med kampanjen er å presse den svenske klesgiganten til å garantere en minstelønn for ansatte ved fabrikker som produserer H&M-klær. Dette lar seg altså ikke gjøre, skal vi tro selskapet. Uvillighet til lavere profitt Dette synes å være billig retorikk. Det kan neppe ha gått et stort konsern som H&M hus forbi at andre velger å handle annerledes. Et eksempel på dette er Steinar J. Olsen med klesmerket Stormberg. I stedet for å godta lønnsnivå og arbeidsmiljø ved fabrikkene de benytter, valgte Stormberg over tid å tilby bedre betaling for produksjon dersom fabrikkene forbedret nettopp arbeidsmiljø og ansattes lønnsvilkår. H&Ms mer passive linje kan koste dyrt i lengden. Med stadig mer verdibevisste forbrukere kan det vise seg å være en typisk tap-tap situasjon, både for arbeidstakere i u-land og for bunnlinjen i Hennes & Mauritz. Det er morsommere å handle klær hos dem som både har øye for kunden på Majorstuen og skredderen i Østen.