Noe å lære av Hans Nielsen Hauge

Et sterkere ønske om å bygge både bedrift og samfunn er nødvendig skal vår kapitalisme forbli bærekraftig. I norsk næringslivshistorie kan vi lære av Hans Nielsen Hauges entreprenørskap.

Dagens økonomiske system viser store mangler. Uegennyttig samfunnsbygging må igjen bli et honnørord, skal vårt økonomiske system forbli bærekraftig. Eksempler på dette er næringslivsledere som Johan H. Andresen i Ferd og Trond Mohn. Sistnevnte har investert over 700 millioner kroner i utdanning, forskning og idrett. Disse er fortsatt blant unntakene i norsk næringsliv. I boken "Gründere bygger Norge", som i disse dager utgis, nevnes også moderne samfunnsbyggere som Steinar J. Olsen i Stormberg og Per Sævik med Havila Shipping. Begge viser sterkt samfunnsengasjement i tillegg til å bygge arbeidsplasser. Den protestantiske etikk Vi har derimot mye å lære av våre historiske røtter. På 1800-tallet opplevde Norge, for første gang, varig økonomisk vekst. Og veksten var betraktelig, til tross for betydelige konjunktursvingninger, både på kort- og lang sikt. Økonomien hvilte, nemlig, på en sunn og sterk entreprenørskapskultur, dyrket frem av menn kalt til å skape. Én av disse, var Hans Nielsen Hauge (1771—1824). Hauge bygde et av Norges største forretningsimperier. I 1804 bidro han med mer enn én prosent av Norges bruttoinvesteringer. Hvordan var det mulig? Et utgangspunkt for å forstå Hauges liv og virke, er Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, en klassiker innenfor sosiologi. Her beskriver Weber hvordan «den kapitalistiske ånd» har sprunget ut ifra en protestantisk pliktetikk. Kapitalismes tankemåte betegnes som rasjonell og sterkt preget av kallsfølelse: Puritanismens moral tillater å spare opp rikdom igjennom hardt arbeid, samtidig som det forventes nøysomhet på det personlige plan. Det kan hevdes—med tyngde—at puritaneren spilte en viktige rolle i etableringen av moderne demokratier, rettsstater, ja, selve liberalismen. Og ikke minst, som Weber påpekte, den kapitalistiske økonomi. Det er derfor naturlig å se Hauge i lys av de puritanske bølgene som slo innover Europa fra engelske og nederlandske kolonier fra 1600-tallet. Puritanerne fremmet individuell frihet innenfor religion, politikk og økonomi. Men med slike friheter, kommer også ansvar. Og det stod sentralt i deres tenkning, at individet selv stod ansvarlig overfor Gud. Vår samtid dyrker selvet. Denne selvsentrering står i grell kontrast til Hauges gudfryktighet: målet var aldri personlig fremgang eller velstand. Selv hadde Hauge et svært moderat forbruk—han bygde seg heller ingen personlig rikdom—og vegret seg ikke for å refse de av hans etterfølgere som han mente brukte for mye på seg selv. Foretak mot fattigdom Individets ansvar preget Hauges forretningsetikk: Ressursene var gudsbevilget, og skulle forvaltes som sådan. Nøysomhet ble sett på både som en sosial og religiøs plikt og fornøyelse. Profitt skulle reinvesteres til nytte for trengende, ettersom almisser, ifølge Hauge, ikke var veien å gå. Individene skulle istandsettes til å greie seg selv. For Hauge var derfor næringsvirksomhet en viktig del av den åndelige virksomheten, så lenge den ikke gikk til egen rikdom. Som et ekko av dette, forteller offshorerederen og verftseieren Per Sævik—en gründer i haugiansk tradisjon—at «hånd og ånd må gå sammen». Hauges vellykkede entreprenørskap var, og fortsettere å være, frukten av denne holdning. Denne bibelfunderte næringslivsetikk fikk utslag i en voldsom hyllest både til arbeidsgiverens ansvar overfor sine ansatte og samfunnet rundt seg, og arbeidstakernes plikt til å arbeide hardt og samvittighetsfullt. Og Hauges eksempel viser hvor kraftfull denne kombinasjonen kan være; når tjenerinsstilte gründere og dedikerte medarbeidere med delegert makt jobber sammen. De danner grunnlaget for en bærekraftig økonomi. Den haugianske tradisjon startet med et kall – og vi kan regne det som vårt kall å ta vare på denne tradisjon; leve videre i den.