Å skjemmes over frihet

Når er det best at kvinnen føder sine barn? Hvor mange? Når skal disse barna sendes i barnehage?

Norsk familiepolitikk — som diskutert den siste tiden — er blitt et spørsmål om trendskapning: Hvilken trend er ønskelig? Hvilke ordninger må staten iverksette for å skape ønsket trend? Formynderiets konsekvenser Clemet og Fasting utfordrer regjeringens familiepolitikk: takk og lov for det. I artikkelen Barn først – karriere etterpå observerer Fasting korrekt følgende trend: «Yrkeskarrieren står i veien for å få barn.» Trenden er ikke bare problematisk i seg selv, men leder også til en rekke destruktive konsekvenser. Et par av disse er færre fødsler og svekket likestilling. La oss for enkelhets skyld kalle den negative trenden for Trend B. Og Fasting viser at Trend B er et resultat av statens utvalgte «ordninger», utformet etter den venstreorienterte ideologien som Clemet beskriver i innlegget Det store barneregnskapet. «Ordninger» er en diplomatisk formulering for formynderi. La oss kalle formynderiet for Ordninger A. Med andre ord: Statens Ordninger A leder til den uønskede Trend B. Trendskapning Fint. Men hvordan reverserer vi Trend B? Civita ønsker tilsynelatende å skape en ny Trend Y, blant annet for å få flere fødsler og styrket likestilling. Fasting skriver at det kan «være fornuftig å vurdere en omlegging av støtten til barnefamiliene, blant annet slik at flere velger å få barn tidligere, for eksempel når de er studenter. Dette kan også styrke likestillingen.» Og de nye ordningene skal dekkes, i hvert fall delvis, av «av dem med høy inntekt». Med andre ord: Ordninger X må iverksettes for å skape den nye Trend Y. Dette er ikke utpreget frihetsorientert. Civita aksepterer tilsynelatende at staten aktivt skal skape trender: Formynderiets konsekvenser skal, satt på spissen, fordrives med alternativt formynderi. Men det forstyrrende med norsk familiepolitikk er ikke — først og fremst, vel og merke — trenden Fasting observerer. Det ekle er selve trendskapningen, formynderiet; at den bedrevitende staten skal lede oss til de riktige og tjenlige valg. Det vil si at borgere som velger statens ideologi, blir «begunstiget». Et symptom på den manglende frihetsbevisstheten er det underliggende menneskesynet. Det ligger der helt sikkert ubevisst, men likefullt: Synes du ikke at selve fødselsproblematikken — at staten skal påvirke når og antall — reduserer kvinnen til en produksjonsenhet? Frihet først Hvorfor tenker man ikke friere: Hvordan gir vi familiene frihet? Hvordan kan familiene settes i stand til å velge «når og antall» selv, uavhengig statens preferanser? Vel så viktig som å spørre hva staten skal gjøre, er derfor å spørre hva staten ikke skal gjøre. Enkelte vil kanskje mene at staten ikke skal gjøre noen verdens ting: Hvorfor skal de som velger å få barn belønnes fremfor de som velger ikke å få barn? Det er, etter mitt skjønn, en sunn innvending. Jeg er ikke—i hvert fall ikke ennå—av denne oppfatning, og tror en løsning som denne kan legitimeres: La hver familie få tildelt én fastsatt sum for hvert barn denne familien får. Så kan summen forvaltes etter foreldrenes ønske, enten det er til å finansiere barnehageplass eller en hjemmeværende foreldre. Norsk familiepolitikk trenger ikke gå utover en slik uniform barnetrygd. For familiepolitikken skal ikke skape trender, hvor nødvendige og ønskelige de enn måtte synes å være. Det vil si at familielivet ikke skal gjøres til et anliggende om samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Familiepolitikken skal kun legge til rette for mest mulig frihet, lik for alle. Så får trendene og konsekvensene — av friheten — bli som de blir.