Sannhetens bevissthet

Er mennesket grads- eller vesensforskjellig annet liv? Det er heller oppsiktsvekkende at man har bundet seg slik til den fysiske empiri i denne diskusjonen: Er det ikke vår åndelighet som skiller oss fra øvrige vesener? Er det ikke her vi finner vår menneskelighet?

Og menneskeligheten, tror jeg, manifesterer seg i det vi kan kalle en Sannhetens bevissthet: muligheten til å skille mellom Riktig versus Galt, Godt versus Ondt og Vakkert versus Stygt. I den ovenfor nevnte debatten er det imidlertid blitt hevdet at denne evnen springer «ut av samme gjensidighet og empati som man finner hos andre sosiale dyr». Ergo mennesket er gradsforskjellig annet liv, ikke vesensforskjellig. Men stemmer egentlig påstanden? Her om dagen ble jeg gjort bevisst på en forunderlighet i mitt Jeg, som jeg tror kan generaliseres: I en gitt situasjon kan mennesket oppleve at to krefter veller opp i ham, det han «vil» gjøre og det han «burde» gjøre. Disse kan stå i uforenelig opposisjon med hverandre. Forestill deg, for eksempel, at du er en aldrende ektefelle i et tamt samliv. Og så, en kveld på kontoret, befinner du deg plutselig i en situasjon der du og din spreke kollega begynner å kle av hverandre. Vil du ikke la driftene ta styring samtidig som du vet at du burde kontrollere dem? Noen vil kanskje hevde at mennesket, i instinktrevet utilitarisme, egentlig bare veier godene mot ondene. I affære-eksempelet er den opplagte onden frykten for å bli avslørt. Men selv om vi forsøker å forestille oss en teoretisk situasjon der affæren ikke kan bli oppdaget, så virker det fortsatt sannsynlig at «burde» vil vokse opp. Dette er signifikant: Det samme ser ikke ut til å være tilfellet med veltrente dyr. Vi kan eksempelvis lære et dyr at masing ikke aksepteres. Om dyret maser etter mat, kan vi vente med å fôre det inntil det setter seg ned og venter. Slik opplæres dyret i en primitiv forståelse av «vil» versus «burde»: Til tross for at dyret vil mase, så vet det at det burde sette seg rolig ned og vente. Men dyret velger ikke bort aggressiviteten basert på en forståelse av Sannhet, e.g. Godt versus Ondt. Dyrets valg er utelukkende et resultat av induksjon ved erfaring: det ene gir ris, det andre ros. Skulle muligheten for ris og ros falle bort, og dyret fatter dette, vil det antageligvis handle uavhengig tidligere opplæring. Dyret følger kun «burde» for å oppnå «vil». I mase-eksempelet setter dyret seg og venter fordi det vet at det ikke får mat ved å mase, bare ved å vente. Dermed er ikke «vil» og «burde» motstridende krefter, men det samme instinkt. Dette er grunnleggende forskjellige menneskets sannhetsbevissthet. Noen av oss vil hevde at dyret heller ikke kan utvikle menneskets sannhetsbevissthet: Den nødvendige Ã¥ndelige dimensjonen vil ikke bare oppstÃ¥, ut av intet, over tid. Det virker med andre ord berettiget Ã¥ anse sannhetsbevisstheten som noe genuint menneskelig – og mennesket, derfor, som vesensforskjellig annet liv.