Reservasjonsretten i lys av Locke og Adams

I forrige uke skrev Morgenbladet om "Samvittighetskvaler" på lederplass. Konklusjonen var klar: "Abortspørsmålet er komplisert. Men det er ikke legene som skal drive politikk på dette området." Dersom vi tar i bruk teoriene til John Locke og Adam Smith et par av demokratiets fremste tenkere—må vi riktignok resonnere annerledes.

Hva er statens formål? I henhold til Locke er dette å verne om individets rettigheter. Disse er retten til frihet, eierskap – men først og fremst liv. De fleste kan si seg enig i dette. Og historien har lært oss inderlig vel, at selektive menneskedefinisjoner er blitt brukt til de mest perverse formål. Spørsmål vedrørende menneskelivet må derfor drøftes med den største varsomhet: Når begynner det? Når slutter det? Hvem besitter det? Dersom staten virkelig tar dette ansvaret alvorlig, vil den verdsette et bredt meningsmangfold. For slik sikrer den tilgang på alle informasjonskilder, som igjen er nødvendig for å kunne fatte de beslutningene som best verner om livet. Men i følge Adam Smiths teorier vil et forbud mot reservasjon kunne kvele de alternative røstene: Den moralske bevisstheten kultiveres ved at individet tar moralske valg; når det må stå for sine tanker og meninger. Når individet ikke må—eller enda verre: ikke får—ta slike valg, vil denne bevisstheten forfalle med tiden. Som samfunn kan vi selvfølgelig ikke alltid tillate individet å handle etter det som det oppfatter å være rett. Men her er det ikke snakk om aktiv handling, men en passiv reservasjon. Et forbud mot reservasjon vil således signalisere at det i og for seg er fullstendig irrelevant hva individet måtte mene; statens mening må etterleves. Ettersom vårt helsevesen er monopolistisk, vil et forbud oppleves som en autoritær maktutøvelse. For legene kan ikke bare finne seg en ny arbeidsgiver. Og det autoritære aspektet fremkommer kanskje enda tydeligere når vi vurderer livets slutt: Ville Morgenbladet tillatt landets leger å reservere seg mot å henvise til eutanasi? Ville man på lederplass konkludert med at "Spørsmålet om aktiv dødshjelp er komplisert. Men det er ikke legene som skal drive politikk på dette området." For den logiske konsekvensen er uunngåelig: Dersom vi forbyr reservasjonsrett i den ene enden av livet, må vi også gjøre det i den andre. Statens mening må etterleves.