Høyres selvmotsigelse?

Høyres tradisjon for å verne om samvittighetsfriheten i spørsmål som har med død og liv å gjøre, tilsier at også leger bør få reservasjonsadgang i slike spørsmål.

Reservasjonsadgang for leger i spørsmålet om henvisning til abort, som er blitt sikret i samarbeid mellom Høyre, Krf og Frp, har skapt stor debatt. Enkelte gjør et stort nummer ut av at Høyres stortingsrepresentanter ikke fristilles i dette spørsmålet. Dette gjøres til et viktig argument av Astrid Nøkleøye Heiberg, Human-etisk forbund, Morgenbladet og Minerva. Det må da vel være selvmotsigende å tvinge noen til å stemme mot sin egen samvittighet i en sak som nettopp angår samvittighetsfrihet? Nei, kun tilsynelatende. Når argumentet granskes nærmere, viser det seg å være meget svakt. Vurderingssak For det første må det understrekes at ingen seriøse forkjempere for reservasjonsadgang begrunnet i samvittighetsfrihet, vil mene at dette burde gjelde i enhver situasjon hvor noen opplever å stå i en samvittighetskonflikt. Kort sagt må to forhold vurderes. Dreier det seg om et velbegrunnet standpunkt av stor betydning i personens etiske eller religiøse verdensbilde? Og lar det seg praktisk gjøre å ivareta hensynet til samvittighetsfrihet uten at samfunn, arbeidsplass, kolleger og, i dette tilfellet, pasienter, blir urimelig skadelidende? I lys av disse to spørsmålene må hver sak vurderes for seg. Det er derfor ingen selvmotsigelse å skulle være for reservasjonsadgang i noen tilfeller, men ikke i alle. Det er tvert imot gode prinsipielle grunner til å behandle anmodninger om reservasjon individuelt. Død og liv I spørsmål om død og liv er det spesielt god grunn til å gi adgang til reservasjon der det er praktisk mulig. Det er spesielt her dype samvittighetskonflikter oppstår. Abort er åpenbart et slikt spørsmål. Selv om enkelte finner grunn til å betvile at det skulle være noe moralsk problematisk i å henvise til abort, i motsetning til aktivt å utføre selve inngrepet, vil vi fastholde at det finnes gode grunner til å mene at også en henvisning, med personlig underskrift og faglig sanksjonering, er en moralsk betydningsfull handling som burde utløse reservasjonsadgang. Det er i hvert fall ingen tvil om at de leger det gjelder opplever at de står i et moralsk dilemma om død og liv, der de blir forventet å gjøre noe de ikke kan stå for. Reservasjonsmotstand Astrid Nøklebye Heiberg appellerer til ovennevnte prinsipp om samvittighetsfrihet i spørsmål som har med død og liv å gjøre, når hun uttaler til NRK at "dette er spørsmål om en samvittighetssak og der pleier stortingsrepresentantene å bli stilt fritt … Det har man gjort i alle spørsmål som handler om liv og død som jo dette er." Dette er imidlertid en misvisende beskrivelse av dilemmaet Høyres stortingsrepresentanter står i. For hva er det som står på spill for de som ikke ønsker å gi leger reservasjonsadgang, og som nå står i fare for å tvinges til å stemme mot sin egen samvittighet? For noen handler det om et prinsipielt ønske om å begrense muligheten til å gjøre unntak for loven i et pluralistisk samfunn. For andre handler det om frykten for at kvinner i en sårbar situasjon skal oppleve urimelig tilleggsbelastning. For atter andre handler det kanskje også om en viktig symbolsak knyttet til retten til selvbestemt abort. Uansett hvor vektige disse grunnene er, er det likevel fullstendig urimelig å hevde at det er et spørsmål om liv og død for Høyres stortingspolitikere akkurat hvilken lege som til syvende og sist ender opp med å utstede henvisning til abort. De som derimot befinner seg i en samvittighetskonflikt som går på død og liv er «reservasjonslegene», og det er derfor disse som burde bli omfattet av det prinsippet Heiberg forsøker å gjøre gjeldende for Høyres stortingsrepresentanter. Selvmotsigende Dersom det finnes vektige grunner til å innrømme Høyrepolitikere reservasjonsadgang i dette spørsmålet, så finnes det enda sterkere grunner til å gjøre det samme for "reservasjonslegene". I det øyeblikk Høyrepolitikeren har argumentert for hvorfor hun burde få lov til å følge sin samvittighet i denne saken, har hun derfor også implisitt fremført et enda bedre argument for å la "reservasjonslegene" få følge sin samvittighet. Motsatt er det opplagt problematisk å appellere til egen rett til å følge egen overbevisning til å stemme imot at leger skal få anledning til å følge sin. Den virkelige selvmotsigelsen i denne saken er derfor ikke at Høyre tvinger sine stortingsrepresentanter til å stemme mot sin egen samvittighet for å verne samvittigheten til legene, for dette kan begrunnes helt rasjonelt i at det er langt mer som står på spill for legenes del. Det som derimot er selvmotsigende, er å skulle appellere til sin egen samvittighetsfrihet i en sak som handler om å frata andre anledning til å følge sin. Ideologisk arv Vårt anliggende er ikke å konkludere for eller imot at Høyres stortingsrepresentanter burde fristilles i dette spørsmålet. Det er nemlig mulig å hevde at Høyres stortingspolitikere burde få lov til å følge sin egen samvittighet, selv når de står for inkonsekvente standpunkt. Høyre har god tradisjon for å verne om samvittighetsfriheten, for på den måten å ivareta sentrale verdier som personlig ansvar og integritet, minoritetsvern, pragmatisme, maktkritikk og legitim meningspluralisme. Dette er sentrale ingredienser i Høyres ideologiske arv som de med rette kan være stolte av. Men nettopp fordi Høyre har tradisjon for å verne om samvittighetsfriheten i saker som handler om død og liv, burde det være ekstra tydelig for Høyre hvorfor det er så viktig å verne om samvittighetsfriheten til leger. I det øyeblikk Høyres stortingspolitikere appellerer til sin rett til å følge egen samvittighet i denne saken, og gjør dette til argument for at de burde innrømmes reservasjonsadgang, så har de realiteten gitt sin tilslutning til nettopp det prinsipp som taler sterkest for at også leger bør få følge sin samvittighet.   Følg debatten på Minervanett.