Troen på det absurde

«Jeg ønsker et sorteringssamfunn,» konkluderer Sterri. Men premissene som leder til denne konklusjonen, er både utilstrekkelige og usammenhengende.

As long as people believe in absurdities they will

continue to commit atrocities – Voltaire

Det aller vakreste ved vår vestlige idétradisjon, er nok tilliten til resonnementene. Fra ett premiss til ett annet premiss til konklusjonen. Dette er ikke til forkleinelse av følelser per se, for all del. Fornuft og følelser er komplementære standarder, ikke konkurrerende. Men det er fornuften som viser oss vei. Og enkelte ganger leder resonnementene til de mest absurde konklusjoner. Da må man stoppe opp og prøve dem: Er premissene korrekte? Er de konsistente? Sorteringssamfunnet skal ikke foraktes, konkluderte nylig Aksel Braanen Sterri, men omfavnes: «Jeg ønsker et sorteringssamfunn». Dette er en slik absurd konklusjon. Og Sterri kommer frem til den ved hjelp av to premiss:                I.               Et «liv uten Downs er bedre enn ett med, og et samfunn uten Downs er ikke et dårligere samfunn»;              II.               «Det er ikke noe verre å abortere bort barn med Downs syndrom, enn å abortere bort andre barn» (men merk: «samfunnet må sette noen grenser for hva som er tillatt å abortere») Ved å stille de ovenfor nevnte spørsmålene, kan man vise at Sterri har latt seg villede av sitt eget resonnement. De to premissene er utilstrekkelige og usammenhengende. Og for å gjøre dem tilstrekkelige og samehengende, slik at konklusjonen faktisk kan begrunnes rent logisk, så må de endres til det uakseptable. Til det absurde. (I) Et liv definert verdiløst Det er ikke til å komme fra, at Sterri har helt rett når han hevder at de «fleste vil gå med på at et liv uten Downs er bedre enn ett med, og et samfunn uten Downs er ikke et dårligere samfunn». Dette er som allerede nevnt et sentralt premiss når Sterri offentlig promoterer sorteringssamfunnet. Men for å lede til konklusjonen om at det er riktig å aktivt fjerne fostre med Downs’ syndrom, så er ikke premisset tilstrekkelig. Det at livskvaliteten er redusert, betyr ikke at den er eliminert som sådan. Dersom man aktivt skal fjerne fostre på grunn av Downs’ syndrom, så må man derfor argumentere for at et liv gitt Downs’ syndrom er mindre verdt enn ikke-liv: (i)             Liv gitt Downs’ syndrom < ikke-liv Dette utilitaristiske premisset er åpenbart illegitim. Men det er nødvendig dersom Sterri ønsker å holde seg til konklusjonen. Hva da, kan man spørre seg, når et friskt menneske rammes av sykdom eller skader à la Downs’ syndrom? Dersom premiss (i) er korrekt, så vil det eneste humane være å ta livet av vedkommende. Sterri forsøker også en annen utilitaristisk variant, der kvinnen er den nyttemaksimerende: «Når en først skal rette den moralske pekefingeren mot den enkelte kvinne og vurdere om hun har gode eller dårlige grunner til å ta abort, vil jeg si at av alle grunner til å ta abort, så er Downs syndrom en av de gode.» Sterri argumenterer, med andre ord, med kvinnens autonomi. (II) Kvinnen uten autonomi Sterri hevder at kvinnen skal få gjøre som hun selv ønsker med kroppen sin. Dette kan han vanskelig klandres for. Inntil en viss uke bevilges ikke fosteret status som person i dette landet, men er som en del av kvinnen å regne. Derfor bør kvinnen få fjerne ethvert foster for en hvilken som helst grunn: «Det er ikke noe verre å abortere bort barn med Downs syndrom, enn å abortere bort andre barn.» Man kan for ordens skyld sette opp resonnementet noe mer formelt: (a)         Fosteret er en del av kvinnen inntil et visst tidspunkt; (b)         Kvinnen har full råderett over egen kropp; Ergo      Kvinnen bør få abortere fritt inntil tidspunktet Og dette er et sammenhengende resonnement. Men det er ikke slik Sterri konkluderer. For konsekvensene kan bli absurde: Tenk om kvinnene plutselig bare vil ha døtre? Eller sønner? Dette ville være selvutslettende, og Sterri erkjenner at det må finnes «noen grenser for hva som er tillatt å abortere». En kvinne skal eksempelvis ikke få velge kjønn, i hvert fall ikke i noen stor grad. Her oppstår det en prekær situasjon. For den logiske konsekvensen av Sterris klausul er som følger: premiss (b) kan ikke være endelig. Det vil si at kvinnen kun kan velge over egen kropp så sant hennes valg samstemmer med statens forståelse av det som er ønskelig. Dette er det samme som å si at det er staten som egentlig råder over kvinnens kropp: (ii)           Kvinnen råder ikke over egen kropp Tilnærmingen er direkte utilitaristisk: Valg som hever nytten får kvinnen ta, som for eksempel å fjerne fostre med Downs’ syndrom. Valg som minsker nytten, som å fjerne fostre av visse kjønn, får hun på den annen side ikke ta. I så måte reduseres kvinnen til et middel for å oppnå Sterris mål. En autoritativ utilitarisme «As long as people believe in absurdities they will continue to commit atrocities,» skal Voltaire ha uttalt. Kimen til slike «atrocities», grusomhetene, finner man der mennesket gjøres til middel fremfor mål i seg selv. Og sorteringssamfunnet er en slik avhumanisering satt i system. To urovekkende symptomer er allerede blitt presentert. Disse er de absurde premissene om at: (i)             Liv gitt Downs’ syndrom < ikke-liv (ii)           Kvinnen råder ikke over egen kropp Ikke bare setter Sterri seg i Guds stol, som dommer over individuelle menneskers liv, om de er verdt å leve eller ei. Men han fratar også mennesket de mest basale friheter og retter, som dets autonomi. Dette, den autoritative utilitarisme, er et uttrykk for troen på det absurde.