Skam på Tussebeinet

Hele Sigrid Bonde Tusvik sitt innlegg (Dagsavisen, 28.02.14) bygger på en innlysende og sannsynligvis helt intendert misforståelse, nemlig at reservasjonsmulighet er lik abortlov.

Dersom reservasjonsmuligheten lovfestes, betyr det at abortloven endres. Dette er ikke tilfelle, og det vet alle som har fulgt debatten, om så bare gjennom overskriftene. Blindheten for denne feilslutningen er hun dessverre ikke alene om å belemres av, noe som bidrar til å forkludre den viktige debatten rundt samvittighetsfrihet som demokratisk prinsipp. Men om vi ser forbi denne løgnaktige sammenslutningen av to saker som er adskilt både i juss og innhold, møter vi på en rekke andre problematiske påstander og utsagn. Som sammenligningen av Norge med "land der barn kan bli gjort gravide helt ned til 12-årsalderen." Hvordan klarer Tusvik å gjøre spranget fra at leger skal få reservasjonsmulighet til voldtekt av barn ned i 12-årsalderen? Det er ikke bare sviktende argumentasjon, men på grensen til uetisk resonnering; Tusvik viser en hårreisende mangel på respekt for kvinner og barn som faktisk lever under slike forhold. Tusvik er dessuten bekymret for at det nå er nye kriterier hun må velge fastlege ut fra, nemlig om de er troende eller ikke. Tror Tusvik at alle troende leger er reservasjonsleger? Her viser Tusvik at hennes egen tro er fordomsfull, stigmatiserende og uvitende. Plutselig er det ikke lenger abort og reservasjon som er problemet, men hvorvidt legen er troende eller ei. Det mest problematiske med Tusviks haltende argumentasjon er at hun kupper hele kvinneperspektivet. Hun skal innta 8. mars med veivende flagg og forventer at alle oppegående kvinner vil gå sammen med henne, for ingen vil jo at det skal være skammelig å ta abort. Det kan ikke falle Tusvik inn at kanskje noen kvinner som har tatt abort synes det er vanskelig å snakke om i offentligheten av helt andre grunner enn skam. For eksempel kan det hende at de opplever at det er et så privat og intimt valg at det ikke tilhører offentligheten. Men dette er forståelig nok vanskelig å fatte for en som med glede bretter ut sitt privatliv til alle som gidder å skru på tv. Å påstå at alle reservasjonsleger er "yberfromme legefjols" faller på sin egen urimelighet. Men at Bonde Tusvik argumenterer som et fjols synes langt mer åpenbart.