Svart arbeid med moralske motiver

For å kunne redusere svart arbeid i Norge må mottiltak i større grad baseres på kunnskap om aktørenes moralske motiver. Det vil i praksis si bruk av gulrot i stedet for pisk.

En murer fra et ikke navngitt baltisk land stod forleden i en av skribentenes stue og studerte hans gamle og upraktiske peis. Han var bedt om å gi et prisoverslag på riving og installering av ny vedovn. "Two days", sa han, og foreslo en pris. Det ble bifalt sammen med et ønske om å få en faktura. "That is difficult", var svaret hans på det. Svart arbeid er stort i Norge, også når vi sammenligner med andre land. OECD anslår at den svarte økonomien i Norge utgjør mellom 14% og 19% av BNP, dvs. flere hundre mrd. kroner hvert år. Renholdsbransjen, restaurantnæringen, verksted og bilpleie og drosjenæringen er noen utsatte bransjer. Mer enn en tredel av registrerte selskaper i bygg- og anleggsbransjen har ingen omsetning. Alt dette er gammelt nytt. Likevel ser det ut til at fenomenet svart arbeid er kommet for å bli. Forskning bekrefter at den svarte økonomien (arbeid som utføres uten at det betales pliktige skatter og avgifter) er stabil. Det er flere grunner til det, men en viktig årsak er at myndighetene ikke tar den de ulike aktørenes moralske motiver på alvor. For å kunne bekjempe dette samfunnsondet må en forstå disse motivene. Ett viktig motiv for svart arbeid er oppfatningen av at det faktisk er legitimt. Mange av de som tilbyr slike tjenester, både norske og utenlandske aktører, ser ut til å mene det. De mener at skatte- og avgiftsnivået allerede er for høyt, etterspørselen er stor og enkelte bransjer har gjort seg avhengig av dette markedet for å overleve. Risikoen for å bli tatt er liten, og respekten for de som håndhever lovverket tilsvarende. I tillegg vet vi at mange av de aktørene som tilbyr skatte- og momsfrie tjenester kommer fra kulturer med en helt annen skattemoral enn vi har i Norge. Dessuten må det vel være greit når alle andre gjør det? På den andre siden av bordet sitter de som kjøper disse tjenestene. De har et behov, ønsker å gjøre det enkelt og samtidig spare noen kroner. Sjansen for at kjøp av svarte tjenester skal få konsekvenser for dem er enda mindre. Med andre ord har vi her å gjøre med et velfungerende marked hvor begge parter har gjensidig nytte av handelen. Myndighetene er maktesløse og tildels unnfallende. Det krever store ressurser å føre tilsyn med arbeidsgivere og bransjer hvor man vet at svart arbeid er utbredt. Fjerningen av revisjonsplikten for mindre virksomheter har heller ikke hjulpet. Mange av de mer enn 50 000 virksomhetene som siden 2011 har sagt opp sin revisor befinner seg nettopp i bransjer hvor det oftere forekommer ulike former av skatte- og avgiftsunndragelse. Men fordi den svarte økonomien ikke kun er et politisk og økonomisk, men også et moralsk fenomen, må tiltakene for å bekjempe det stå i forhold til denne virkeligheten. Per i dag brukes det stort sett kun pisk: ren forbudslinje, økte tilsyn og kontroller, foretaksstraff, bøter og kjøpers medansvar for unndratte skatter og avgifter. Dersom dette hadde virket, så skulle man tro at omfanget av den svarte økonomien ble redusert. Lite tyder på det. Derfor bør det vurderes å ta i bruk metoder og tiltak som tar aktørenes moralske indignasjon på alvor. Redusert krav til egenkapital og fjerning av revisjonsplikten er to slike tiltak hvor man forsøker å komme næringslivet i møte. Kanskje har fjerningen av revisjonsplikten endel mindre heldige "bivirkninger", men det har uansett gjort det billigere og enklere å drive et mindre aksjeselskap. Skatteamnesti og rådgivningstjenester for virksomheter som ønsker å drive lovlig, stegvis innfasing i momsregisteret med frafall av bøter og annen straff o.l. tiltak har vært prøvd i andre land med tildels gode resultater. Felles for denne typen tiltak er at de er basert på dialog heller enn konflikt med virksomheter som driver ulovlig. På den måten prøver myndighetene å komme den svarte økonomien i møte og peke på hvilke muligheter det finnes for å drive legalt. Et slikt regime kalles "regulativt ansvar" – myndighetene regulerer slik at virksomhetene selv kan ta ansvar for å drive lovlig. Slik appellerer man til aktørenes fornemmelse for hva som er rett og galt, heller enn bare å forsøke å skremme dem til å gjøre det rette. En appell til skattemoral er også i tråd med filosofien om aktørenes eget ansvar for å handle rett. Forskning viser at i land med høy skattemoral er det generelt god etterlevelse av lover og regler for avgifter og skatter. Særlig for aktører fra ikke-nordiske land kan det være nyttig å peke på sammenhengen mellom en høy skattemoral og gode offentlige tjenester. Paradokset her er at skattemoralen i Norge er relativt høy - folk betaler stort sett skatt uten å mukke, og det er stor oppslutning om offentlig finansierte velferdstjenester. Men samtidig er den svarte økonomien relativt sett også høy. Kanskje norsk skattemoral ikke er så sterk likevel? Uansett hva svaret på dette spørsmålet er, så er det viktig å forstå hvorfor aktørene i denne økonomien handler som de gjør. Kun da tar vi denne siden av norsk økonomi på alvor.