En nonnes overgangsrite

Den italienske filmen Ida er en fortelling om åndelig modning. Og nettopp det kan vi trenge en liten leksjon i.

– Hva tenker du på? – Jeg tenker ikke på noe.

(Ida, 2013)

Den polske regissøren Pawel‚ Pawlikowskis Ida er et stykke nydelig filmkunst. Filmen foregår i Polen på 60-tallet, og bakteppet er jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Ida skildrer overgangsritet til en jødisk nonne: fra ung uskyld til moden bevissthet. Og det er dette, protagonistens åndelig modning, som fascinerer heller enn den politisk-historiske konteksten, som filmen har fått så mye oppmerksomhet for. Ja, det er modig av Pawlikowski å avdekke Polands etterkrigsdemoner, i dette tilfellet katolikkenes behandling av jødene. Men det er dynamikken mellom menneskene, plassert i nettopp denne konteksten, som gir tilskueren ny innsikt i universelle sannheter. En mulig fortolkning I denne lille teksten skal vi kun så vidt løfte frem vendingen i Idas reise, som jeg tror inntreffer i sitatet ovenfor. Jeg kjenner min plass og skal fatte meg i korthet; antyde fremfor å utdype en mulig fortolkning av denne vendingen. Men for å gjøre dette, så må vi sørge for at vi alle er ajour med tanke på filmens handling. Ida, den unge og lyse nonnen, er i ferd med å avgi sine løfter fremfor Herren. Hun kom til klosteret som et lite barnehjemsbarn, og er fast bestemt på å følge sitt kall. Men klosterets bestyreske gir henne beskjed om først å besøke sin tante, Wanda, Idas eneste gjenlevende slektning etter krigen. Hun drar og besøker henne, den mørke statsadvokaten. Sammen reiser det besynderlige paret tilbake til landsbygda for å grave opp sin families røtter: Hva skjedde med deres kjære? Om kontraster Pawlikowskis verk fremstiller kontraster. Og dette er noe som utrykkes på nesten irriterende stereotypisk vis, som allerede ymtet frempå i det korte sammendraget over. Ida er ung, lys, stille, enkel og uskyldig. Wanda er aldrende, mørk, høylytt, velstående og utsvevende. Disse karakterkontrastene, kilden til filmens energi, aksentueres ved den asketiske men elegante bruken av svart-hvit. Når jeg skriver «nesten irriterende», så skyldes det at jeg satt der i salen og lot meg irritere en liten stund. Ganske lenge, egentlig. Det hele virket så forutsigbart—hvilken ny forståelse av menneskesinnet er det Pawlikowski gir oss innblikk i? Men jeg måtte snart trekke min irritasjon tilbake; pent bite den i meg. For frem til Wanda og Ida ønsker hverandre farvel utenfor klosteret, etter at deres reise er fullført, har Pawlikowski på mange måter bare lagt et nødvendig grunnlag for det som virkelig kan gi tilskueren ny innsikt. I etterkant av denne avskjeden tar Wanda plutselig sitt liv. Her begynner Pawlikowski å røre ved noen metafysiske spørsmål av rungende dimensjoner – den interesserte leseren kan alltids ta en titt på essayet «Memento Mori», som Minervanett publiserte nå i påsken. Ida greier på sin side ikke å avgi sin løfter til Herren. Hun flytter inn i avdødes Wandas leilighet og prøver hennes klær, setter på musikken hennes, drikker hennes alkohol og røyker hennes sigaretter. Hun forsøker å bli Wanda, på sett og vis. Dette kulminerer i besøket av en musiker, den mannlige versjonen av Wanda. Hun lar ham bryte hennes uskyld for alltid. Det er i etterkant av dette Ida blir stilt spørsmålet: «Hva tenker du på?» «Jeg tenker ikke på noe», svarer Ida. Aquinas’ moralfilosofi I seg selv kan denne ordvekslingen virke hverdagslig og livløs, men jeg tror det ligger en fortolkningsnøkkel her. Min mor, hun er forlagsredaktør, mener jeg overanalyserer – nåvel. Jeg mener fortsatt det er noe avgjørende i Idas enkle «Jeg tenker ikke på noe». Svaret kommer, som sagt, rett i etterkant av Idas fysisk eskapisme. Ida har på mange måter overgitt seg til sin egen syndige natur. Og gitt disse omstendighetene er det vanskelig å ikke bli minnet om kirkefader Aquinas’ tanker om det å overgi seg til fysisk eskapisme: Synden er at man forkaster sin rasjonalitet – å forkaste sin menneskelige evne til å tenke, om du vil. Det som gjør denne parallellen spesielt interessant i Ida, er den påfølgende fristelsen som protagonisten utsettes for, og deretter hennes reaksjon på denne fristelsen. Fristelsen kommer i form av musikerens invitasjon om å dra til havet sammen med ham. Der vil han livnære dem med sine sanger, og de kan leve fritt. Ida responderer ved å ta på seg nonnedrakten og i stillhet forlate leiligheten. Et annerledes overgangsrite I den avsluttende scenen ser vi Ida vandrende langs en landevei, ikke forskremt og på flukt, men bestemt og moden. Som tilskuer vet vi ikke hva som er destinasjonen, kanskje er det mot havet hun går? Men jeg liker heller å tro at det er tilbake til klosteret. Hvorfor ville hun ellers kle på seg nonnedrakten igjen? Pawlikowski utrykker i så måte ikke et overgangsrite à la vår tidsånd. For Idas overgangsrite leder ikke til overgivelse til eskapismens ekstravaganse, men til en bekreftelse av det Ida oppfatter som troens fornuftige, livsnødvendige strukturer. Wandas gudløse frihet ble til død. Ida velger en gudfryktig frihet som gir liv. Dette er et utrykk for en åndelig modenhet som er fremmed for vår tidsånd – men desto mer spennende. Følg debatten på Minervanett!