Produktivitetskoden

Norges velferd er avhengig en fornyet produktivtetsvekst. Samfunnet bør kanskje begynne å se på arbeid og gründerskap som et forvalteransvar igjen.

Du trenger ikke å ha levd lenge for å huske en verden som virker gammeldags. Er du født på 80-tallet vil du huske en tid da viktige dokumenter kom i posten, en tid da man måtte gå i banken for å betale regninger. Ti år senere fikk vi e-post og nettbank—men å besvare e-post på bussen eller å betale regninger på mobil var ennå utenkelig. Dette er teknologi som gjør at vi kan arbeide mer effektivt. I dag finnes det ingen begrensinger på hvor vi kan jobbe. Slik kan vi potensielt produsere mer per time. Forskning indikerer at over de siste 180 årene, så har en slik produktivitetsvekst vært den viktigste faktoren for Norges økonomiske vekst. Vi er mer produktive og mer velstående i dag enn det våre besteforeldre var. En produktivitetsvekst i snart to hundre år kan virke som en naturlov, men i dag avtar denne produktivitetsveksten. Dette vil til syvende og sist påvirke vår velstand. Det er dette problemet regjeringens produktivitetskommisjon skal forsøke å løse. I den anledning kan vi ta en titt tilbake i til da den norske veksten startet på 1830-tallet. Hvordan oppstod egentlig den positive produktivitetstrenden som vi har nytt så godt av?

Innovasjon og kunnskapskapital

Svaret er kort. Norge utnyttet sine fortrinn i internasjonal handel. Når vi skal forsøke å forklare hvorfor dette skjedde, som vi gjør i den nye boken Gud i Grunnloven, kan vi begynne med en veletablert antagelse. Den er som følger: Norge var blant de fattigste landene i Europa helt frem til 1900-tallet. Denne antagelsen er imidlertid en myte skapt av politikere, økonomer og til dels historikere. Dersom vi benytter de samme indikatorene som brukes i FNs Human Development Index, tegnes et helt annet bilde av de europeiske landene før 1900. For det første var brutto nasjonalprodukt per innbygger i Norge overraskende høyt sammenlignet med andre land. Det lå eksempelvis langt over det samlede europeiske nivået og litt over det vesteuropeiske. På 1800-tallet lå norsk verdiskaping per innbygger i gjennomsnitt cirka 20 prosent over svenskenes. Vi hadde en tid på 1870- og 1880-tallet verdens tredje største handelsflåte, var verdens ledende fiskeeksportør og en av de største produsenter av trevare, cellulose og papir. Etter at vannkraftutbyggingen skjøt fart fra midten av 1890-årene, kom en stor industrialiseringsbølge, som medførte eksport av en del industrivarer, som aluminium og kunstgjødsel. I dag produserer vi mer enn 35 ganger så mye per innbygger som det vi gjorde i 1814. Det meste av veksten kom etter 1830 og er i det vesentligste tatt ut i økt levestandard. Så la oss nå se nærmere på hva som skjedde rundt 1830, og forsøke å forklare den økte produktivitetsveksten.

Arbeidsmoral og fordeling

I Norge hadde det vært kronisk manko på kapital for å bygge ut industri—både før og etter frigjøringen. En av de viktigste årsakene var mangelen på investorer og banker. Man måtte til utlandet for å få tak i kapital, noe som medførte store kostander. Derfor vokste det frem et særegent småborgerskap i Norge. De hjalp hverandre med å finne alternative finansieringsmåter og dannet sparebanker. Helt sentralt for å få til dette var uformelle nettverk. Og et av de viktigste i så måte var haugianerne, som blant annet avlet frem investorer og etablerte sparebanker for å imøtekomme den ovenfor nevnte kapitaletterspørselen. Men deres samfunnsengasjement omfattet mer enn som så. Bevegelsens stifter, Hans Nielsen Hauge (1771-€“1824), ble vekket da han så fattigdommen i Norge. Hans løsning ble Bibelens budskap om arbeidsmoral og fordeling. Hauge var skeptisk til varige almisser. I stedet burde man legge til rette for at folk skulle greie seg selv gjennom produktivt arbeid. Arbeid tjente både dem selv og fellesskapet. Hauge mente at Gud «giver os sin Velsignelse skjult ved vort Arbejde, Flid og Naturens Gierninger». Bedriftseierens plikt som arbeidsgiver beskrev han på den måten at han var en tyv «naar han ikke giver sine Underhavende opriktig Løn eller fornøden Føde og Klæde i Tide». Det sentrale budskapet i forretningsetikken var altså forvaltning av ressurser. Næringsvirksomhet ble derfor en viktig del av den åndelige virksomheten, så lenge den ikke gikk til egen rikdom. Og med dette utgangspunktet ble Hauge og haugianerne blant norgeshistoriens mest offensive seriegründere. Bølgen av innovasjon som haugianerne satte i gang på 1800-tallet var en nøkkel til Norges sterke økonomiske vekst.

Innovasjon og kapital

Én av disse fremgangsrike haugianerne var Niels Devold (1790-€“1872). I 1818 startet Devold farge- og veverivirksomhet i Ålesund og utvidet engasjementet med fiskeforedling, eksportvirksomhet og rederi. Sønnen Ole Andreas Devold (1827-€“1892) grunnla i 1849-1853 O.A. Devold. Det ble videreutviklet av hans sønn Olaf Devold (1856-1933) og ble raskt ledende i Europa innen foredling av ulltekstiler. Særlig var de gode på produktinnovasjon og teknologi. O.A. Devold var ett av de første foretakene i Europa som tok i bruk glødelampen, hydroelektrisitet og telefoni. Det medførte et tilsvarende sprang i produktivitetsvekst som e-post og mobilbank. Bedriften sørget også for å øke landets tilgang på kunnskapsrike arbeidstagere ved for eksempel å tilby utdannelsesstipender til arbeidernes barn. O.A. Devold igangsatte velferdsprogrammer med bygging av arbeiderboliger av høy standard, sykehus, bedehus og kirke. De innførte arbeidsledighetstrygd og alderstrygd før dette ble et allment krav fra arbeiderbevegelsen.

Historiens lærdom

Haugianerne var, som Grunnloven, liberale røster i sin tid. Vektleggingen av det personlige ansvaret for seg selv og omgivelsene var stor både i Grunnloven og blant Haugianerne. Det satte sine spor, også i næringslivet. I dag synes det personlige ansvaret for seg selv og fellesskapet å være omgjort til personlige rettigheter gitt av fellesskapet. I så måte skulle haugianernes arbeids- og næringslivsetikk ha en del å lære oss. Noen av disse verdiene ble reflektert i Grunnloven av 1814. Resultatet ble en eventyrlig vekst, før Norge fant olje.    Artikkelen er basert på Gryttens kapittel "Velstand og verdier" i antologien Gud i Grunnloven