Norske kortslutninger om Sverige

Etter Sverigedemokraternas sjokkresultat har norske kommentatorer, politikere, journalister og andre meningsbærere i et forrykende tempo analysert det svenske valget. Alt for mange prøver å slå politisk mynt.

En av forståsegpåerne av det svenske valget er leder i tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen. I Dagsavisen 18. september fremmer hun en påstand om at valget var en slags meningsmåling om innvandring. «Dersom man ser på søndagens valg som en folkeavstemming om innvandring, så er 87 prosent av svenskene for, og 13 prosent mot». En særdeles svak konklusjon, selv om jeg kunne ønske hun hadde rett. Norge bør som Gerhardsen også skriver, lære noe av den rausheten svenskene har vist. Men det er en kortslutning å hevde at 87 prosent av svenskene er fornøyd. Fordi man ikke har tatt integreringsutfordringene alvorlig nok, mener nå over halvparten av velgerne til Moderaterna at det må strammes inn. Tilsvarende i mange av de andre partiene. Sverigedemokraterna representerer bare et mindretall av dem som er misfornøyd. Lærdommen fra Sverige er derfor ikke at folk flest er positive til innvandring eller som svært mange andre påstår, at de ikke snakker nok om innvandringen. Lærdommen er langt enklere: Ikke ta i mot hundre tusen innvandrere hvert år hvis ikke du klarer å integrere dem. Sverigdemokraternas oppslutning har selvsagt fått hjelp av enkeltes boikott, men det handler først og fremst om at de er alene med å svare på de spørsmål mannen i gaten stiller. Selv om mange av svarene er feil i våre øyne, så betyr det lite når de er de eneste som svarer. Politikere som nekter å svare på det som opptar folk, fortjener å tape valg. Snorre Valen i SV (VG 15.09) og nå også Marte Gerhardsen prøver begge å bruke valget i Sverige til å slå politisk mynt hjemme. På en listig måte ved å først avvise at Sverigedemokraterna og Frp er like, og så påstår hun likevel to setninger lenger ned at det er likheter ved å vise til at Frps grunnlegger, Anders Lange, støttet apartheid-regimet i Sør-Afrika. Hvordan ble det en relevant link? Norske velgere skal altså advares mot dagens Frp på grunn av at dagens Sverigedemokrater skal ha visse likhetstrekk med Frp for 40 år siden? FrP er til manges fortvilelse blitt ufarliggjort med sin regjeringsdeltakelse og dermed må man prøve å koble regjeringspartiet mot krefter de fleste av oss ikke liker. Det er nok en kortslutning, og vitner mer om en politisk agenda enn et ønske om å bringe nye tanker inn i samfunnsdebatten. Det kan virke som om mange synes det er deilig å slå fast at søta bror er politisk syk. Kan de ikke bare komme til Norge og lære av oss, hvordan Høyre håndterte FrP og hvordan alt kan sies i Aftenpostens spalter? Men er det virkelig grunnlag for å være så fornøyd med seg selv? En slik indirekte friskmelding av norsk debatt og åpenhet er enda en kortslutning. Gerhardsen og alle andre som har kommentert valget har et poeng når de hevder at det er vanskelig å snakke om integrering og utfordringene med innvandring i Sverige. Bare se på Expressen, dagen etter valget, som farget hele førstesiden svart. Sett utenifra vitner det både om en forakt overfor velgerne og mangel på vilje til å forstå velgerne. Det er nok lenge siden vi har sett tilsvarende kampanjejournalistikk i Norge. Men også vi står vi i fare for å dyrke frem «uønskede» miljøer på grunn av politisk korrekthet. Eller enda verre; vi står som Sverige i fare for å overse viktige sider og problemer i dagens samfunn. For selv i perfekte Norge er det utfordringer. Redaktør og kommentator i Aftenposten, Harald Stanghelle, hevdet nylig på et møte i Litteraturhuset (16.09) at meningsmangfoldet i Norge aldri har vært større og at nå slipper «alle» til. Stanghelle konkretiserte dette ved å vise til at norske jihadister hadde fått mye spalteplass de siste årene. Det er godt mulig at flere synspunkter og enkeltmennesker får sine 15 minutter i offentligheten, men hvis media likevel løper i flokk med sin dekning og sine vinklinger, så blir ikke dette meningsmangfoldet reellt. Belastningen for enkelte ved å ta upopulære standpunkt er ofte så stor at du gjør det aldri igjen. Se bare på fastlegene som ba om samvittighetsfrihet. Eller Børre Knudsens kamp for det ufødte liv. Før vi er så raske med å fordømme svenskenes debattklima, kan vi ha godt av å gjennomgå vårt eget. Jeg lar meg ikke imponere over norsk meningsmangfold fordi norske aviser slipper til ekstreme islamister med sine trusselvideoer. Det blir spennende å følge svensk politikk fremover. Både fordi den parlamentariske situasjonen er svært krevende når alle partier unntatt Sverigedemokraterna tapte, og fordi de har store spørsmål som trenger svar. Mens svenskene tar tak i det, har vi nok av egne utfordringer å ta tak i.