Når våre ungdommer blir terrorister

Hva får godt integrerte nordmenn til å forlate sine hjem og slutte seg til ISIL? I stedet for å ta ungdommene alvorlig, diskuterer norske politikere ungdomsklubber og asylinstituttet.

Haras Rafiq, leder av Quilliam Foundation i Storbritannia, var nettopp i Norge. Han regnes som en av Europas fremste eksperter på voldelig og ideologisk islamisme. Gjennom tankesmien Quilliam publiserer han stadig nye bøker og rapporter som viser en urovekkende utvikling i Europa. Godt integrerte europeere med utdanning, penger og stabile familieforhold, velger å slutte seg til ISIL eller andre ekstreme grupperinger. I årevis har politikerne diskutert integreringen, man har bygget ungdomsklubber og ansatt miljøarbeidere. Likevel er det våre ungdommer som kriger i Syria. Det er våre barn som halshogger andre for så å posere på Youtube.

Rafiq, som i mange år har gitt råd til den britiske regjeringen, hadde særlig ett hovedbudskap til Norge: Ta ungdommene alvorlig. Gi dem legitime måter å uttrykke sitt engasjement på, og møt dem profesjonelt der de er. En fellesnevner for terroristene er i følge Haras Rafiq at de ble rekruttert i forbindelse med livskriser. I en sårbar fase av livet plukkes man opp av noen som ser deg og som gir livet en større mening. Men dette er ikke først og fremst utstøtte og isolerte mennesker. Når vi ser hvem som har reist ned, så er mange av dem vel integrerte nordmenn.

Mange land har prøvd å møte vår tids hovedkanal, Internett, med både forbud, nedstenginger og hackere. Det har aldri fungert. Man kan alltids sette opp en ny server et annet sted. Blir en Twitter-konto stengt, åpner det en ny bare minutter etterpå. Internett er på godt og vondt stedet hvor all informasjon får flyte. Noe kan man nok gjøre, f.eks samarbeide med Google om hva som kommer opp når enkelte søkeord benyttes. Men i hovedsak må det onde bekjempes med det gode. Vi trenger en offensiv nettstrategi hvor man aktivt jobber med forum, veiledning og aksjoner for å nå ut til sårbar ungdom.

Både Rafiq og andre som kjenner de islamistiske miljøene i Norge, hevder norske myndigheter er altfor konservative i sine anslag over hvor mange som har reist fra Norge for å krige sammen med ISIL. Det er dessverre ikke bare snakk om noen ytterst få frustrerte og "sinnsyke" ungdommer. Men det er selvfølgelig også snakk om noen psykisk syke. I analyser gjort i Storbritannia er nettopp psykiske lidelser en gjenganger. Mange av de som prøver å mobilisere til jihad, ser disse som en enklere gruppe å rekruttere. Og i noen av de siste rekrutteringsvideoene fra ISIL som er lagt ut på Youtube, er selve hovedbudskapet at de kan hjelpe dem som sliter med depresjon.

Mange har spurt hva som skjer når de norske ungdommene vender tilbake fra Syria og Irak. Har vi da flere hundre livsfarlige terrorister? Mye tyder på at noen definitivt vil være livsfarlige. Da er det interessant å se til andre land som har gitt behandling til jihadister for å hjelpe dem til et normalt og sunt liv. I følge Haras Rafiq må det først og fremst gjøres med hjelp av mennesker som selv har vært langt ute i disse miljøene, for hvis man ikke forstår hva som en gang trigget dem til å reise til Syria, vil det være vanskelig å hjelpe dem hjem rent mentalt.

Den politiske debatten i Norge er preget av at man enten vil diskutere strengere grenser eller økt innsats på integreringsfeltet. Begge deler er selvfølgelig nyttige diskusjoner, men ingen av delene løser problemet med velintegrerte annengenerasjons innvandrere. Ei heller det høye antallet vestlige konvertitter som blir ekstremister.

Noe kan og bør gjøres i moskeene. Etter å ha snakket med flere som kjenner miljøene godt, vil jeg hevde at det er for mye feighet i de norske muslimske miljøene. Man skygger unna kontroversielle tema, og man lar ekstreme grupper operere i miljøene. Selv om imamen kan være moderat, så fanges ungdommene opp av ekstremister. Dessuten har norske myndigheter gitt økonomisk støtte til grupperinger som slipper til utenlandske predikanter med ekstreme budskap. Det bør vekke uro hos oss alle at mennesker som åpent støtter dødstraff for å forlate sin tro, selvmordsbombere og vold mot ektefeller, får tale på norske konferanser. Paradokset er at Norge slipper inn hatpredikanter som Stor-Britannia har innreiseforbud for.

Dette er ingen enkel debatt. Man kan fort bli naiv, men man kan like fort også bli unyansert og prinsippløs. Når stortingspolitikere tror at man kan frata annengenerasjons innvandrere sitt statsborgerskap, er det til å grine av. Folk flest har bare ett statsborgerskap. Like dumt er det å høre stortingsrepresentantenes øredøvende stillhet i spørsmål om hvordan vi skal håndtere hatpredikanter.

Ungdom flest vil forandre verden. Ungdom flest opplever små eller store livskriser. Hvordan møter vi våre ungdommer? Lar vi hatpredikanter få fritt spillerom? Møter vi utfordringene på nettet med annen informasjon og andre miljøer? Det er noen av våre ungdommer som kriger i Syria. La oss ta det alvorlig.