Den klassiske liberalismens indre spenninger

Den norske Grunnloven tar utgangspunkt i den klassiske liberalismen. Og dermed finner vi de samme spenningene også her, i vårt eget samfunnsliv. Vi må med andre ord forstå disse spenningene for å kunne forstå oss selv. Den norske Grunnloven er i sitt idégrunnlag mer inspirert av amerikanernes revolusjon enn av franskmennenes. Dette skyldes at førstnevnte, tross all sin radikalitet, sprang ut fra det vi med rimelighet kan kalle konservative og kristne ideer. Amerikanerne vektla – i sin selvforståelse og konstitusjon – tilhørighet og kontinuitet mer enn oppbrudd og frigjøring. Dette finner vi også igjen i mye av den norske grunnlovstenkningen. Den amerikanske revolusjonen tok utgangspunkt i den politiske filosofien vi gjerne kaller klassisk liberalisme, formidlet i en hovedsakelig kristen kontekst. Den klassiske liberalismens formål er å verne om grunnleggende trekk ved selve menneskenaturen, herunder behovet for og retten til eierskap over seg selv og sine eiendeler. I forlengelsen av dette blir individets frihet en sentral tese. Dette idéhistoriske opphavet peker imidlertid mot spenninger i den klassiske liberalismen. Forstår vi disse spenningene, blir vi bedre egnet til å vurdere vår egen Grunnlov og vårt moderne samfunn. I dette henseende er spesielt to spenninger viktige. Én finner vi i filosofiens premisser: Er ideen om individets frihet egentlig forenelig med ideen om at det finnes verdier som må settes høyere enn den enkeltes vilkårlige frihet? Den andre ligger i filosofiens virkning: Dersom individets utstrakte frihet gjør oss til primært konkurrerende og sammenlignende vesener, kan man da si at menneskenaturen er blitt korrumpert snarere enn foredlet? Den klassiske liberalismens premisser For å forstå hvorfor og hvordan disse spenningene oppstår, må vi forstå hva som menes med det vi over kaller konservative og kristne ideer. Den ene av dette essayets forfattere, Henrik Syse, ser på dette i «Opplysningstidens tredje grunnlov», som finnes i antologien Gud i Grunnloven. Her løftes det frem tre sentrale aspekter som er tett knyttet sammen. La oss ta en titt på dem. Det første aspektet omhandler menneskets plass i skaperverket, innenfor en høyere rettsorden. Tanken er at det finnes en Kraft og en Lov over alle slags lokale, regulerende krefter og lover. I europeisk tradisjon følger dette synet av troen på at alle mennesker er skapt av den samme Guddom, og er like i hans bilde. Derfor er alle like for loven, og lovens dypeste prinsipper står over enkeltmenneskers skiftende viljer. Dette er utgangspunktet for det meste av moderne konstitusjonalisme og tilhører den rettsfilosofiske tradisjonen vi kaller naturrett: tanken om at det finnes en naturlig rettsorden som vår verdens rettsorden må avstemmes etter. Det andre aspektet dreier seg om at alle mennesker er født frie, med visse grunnleggende frihetsrettigheter – en tanke vi kjenner fra den formen for naturrettstenkning som for alvor ble utbredt med opplysningstenkere à la John Locke. Tankegangen er som følger: Dersom naturretten sier at det er galt å stjele, så eksisterer det nødvendigvis rettigheter som reflekter dette: Jeg har en rett som sier at ingen kan stjele fra meg. Men menneskene stjeler likevel fra hverandre. For å forhindre slike lovbrudd, legger menneskene seg under statens autoritet. Statens formål er å utgjøre et rammeverk – som utøvende, lovgivende og dømmende myndighet – med den hensikt å maksimere individenes frihetsrettigheter. Og med dette ser vi konturene av minimumsstaten og den klassiske liberalismen: Dersom staten går utover sitt opprinnelige formål, å forsvare menneskets frihetsrettigheter, blir den selv en trussel mot menneskets frihetsrettigheter. Det tredje aspektet er tanken om individets grunnleggende menneskeverd. Her er det en dragkamp mellom «frihet» på den ene siden og «sannhet» på den andre. Dette utgjør en krevende og kompleks spenning i filosofiens premisser, så la oss forsøke å forklare hva vi mener med den. Det er på mange måter her drøftelsen om den klassiske liberalismens indre spenninger begynner: Er ideen om individets frihet egentlig forenelig med ideen om at det finnes verdier som må settes høyere enn den enkeltes vilkårlige frihet? Spenningen i filosofiens premisser Dersom kirken antas å forvalte den høyeste sannhet, og dersom denne sannheten utgjør forskjellen på liv og død i evighet, kan det være vanskelig å insistere på en selvstendig rett til å sette seg opp mot selve sannheten. Av pragmatiske grunner, eller ut fra et ønske om ikke å utøve unødig voldsmakt mot andre mennesker, kan man likevel godta at folk får leve i frihet med sin tro. Men dette forblir uansett en form for pragmatisme: Ifølge det underliggende «sannhets»-resonnementet finnes det ikke noen selvstendig, individuell rettighet til faktisk å motsi kirkens lære. Sannhet er av natur noe kompromissløst. Dette kan sies å ha utgjort hovedtendensen i kristen politisk tenkning i mye av middelalderen. Mot dette står en annen viktig kristen tanke: Hvert enkelt menneske er bærer av en unik, gudgitt verdi – det vi i dag kaller menneskeverdet. Denne verdien er uavhengig av tro, tilhørighet eller oppfatninger, ettersom man er i besittelse av den utelukkende i kraft av å være menneske. Denne ideen er ikke uforenelig med troen på at kirken kan være forvalter av den høyeste sannhet, men de politiske konsekvensene av hva som vektlegges, er betydelige. Dersom man lar synet på kirken som forvalter av sannheten dominere oppfatningen av politikkens rettmessige domene, kan resultatet bli et strengt teokrati. Dersom man fokuserer på det enkelte menneskets verd og frihetsrettigheter, står man tilbake med et liberalt demokrati og menneskerettigheter. Tanken om enkeltmenneskets verd og frihetsrettigheter forsterkes med argumentet om vår frie vilje: Mennesket har en gudgitt rett til selv å vende Guddommen ryggen. At staten skulle forby syndig atferd bare fordi den er syndig, er derfor problematisk og potensielt inkonsistent. Det ville være å opphøye staten over Guddommen: Den Allmektige gir oss frihet til å synde i denne verden; staten, derimot, er ikke like sikker på at dette er det rette. Dermed nærmer vi oss raskt en kristen argumentasjon for den klassiske liberalismens demokratiske styreform. Virkningen av den klassiske liberalismen Dette er altså tre konservative og kristne ideer som materialiserte seg i den klassiske liberalismen: tanken om naturrettslige normer, tanken om menneskets rettigheter, og tanken om enkeltmenneskets grunnleggende menneskeverd. De kan kalles «konservative» og «kristne» fordi de har sine røtter i både klassisk filosofi og kristen tenkning og representerer en kontinuitet til et menneskesyn med dype røtter i europeisk tradisjon snarere enn et brudd. Samtidig er de helt sentrale for den moderne tanke om demokrati og menneskerettigheter. Resultatet er en liberal politisk filosofi som sterkt vektlegger skillet mellom sivilsamfunnet og staten. I sivilsamfunnet kan individene utfolde seg fritt for å sikre sitt verd og selve sin væren, og gjennom sitt arbeid og sin frihet også forbedre sitt liv. Statens rolle er å sikre et rammeverk som tillater en slik utfoldelse, og som begrenser denne utfoldelsen kun når det er nødvendig for å ivareta frihetsrettighetene og menneskeverdet. Innenfor dette rammeverket er individet herre over seg selv. Som en del av sivilsamfunnet befinner man seg imidlertid samtidig i et nettverk av relasjoner. Dette gjelder jo for alle livets områder: fra fødsel til død, i fritid og arbeid, privat og offentlig. Man er et fritt individ med individuelle rettigheter, og samtidig er man del av en mengde nettverk som et sosialt liv er mer eller mindre utenkelig uten. Men uten noe statsstyrt hierarki eller en offentlig religion som alle må tilhøre, hvordan er det da disse individene – i prinsippet uavhengige, men de facto avhengige – forholder seg til hverandre? Det finnes jo ingen tvang eller fasttømret ideologi som holder dem sammen? Her oppstår faren for at mennesker i stor grad, slik Alexis de Tocqueville og andre har påpekt, ender opp med å forholde seg til hverandre gjennom sammenligning. Ikke minst, kan man påstå, er dette tilfellet i samfunn preget av åpenhet og utstrakt individuell frihet, for der er det så lett å se hva naboen har. Det leder til en opplevelse av konstant utilstrekkelighet. Det vil alltid være noen som er rikere enn det jeg er. Og dersom jeg faktisk er den rikeste, så vil det alltid være en som er smartere eller penere enn jeg er. Vellykkethet måles etter hvor mye man klarer å gjøre ut av sin frihet, og mange vil mene at for eksempel egoisme og misunnelse er et uunngåelig resultat. Dersom dette er tilfellet, kan den klassiske liberalismen anklages for å være en institusjon som til syvende og sist korrumperer mennesket. Her ligger det en mulig – og potensielt dramatisk – spenning mellom filosofiens ønskede og faktiske virkning. Spenningen i filosofiens virkning I kjernen av de tre aspektene vi innledet med, som altså har røtter i konservativ og kristen tenkning, og som materialiserte seg i den klassiske liberalismen, finner vi en idé om å ta utgangspunkt i menneskenaturen og derigjennom verne menneskeverdet. Men er det mulig at liberalismen heller korrumperer menneskenaturen ved at menneskets relasjoner lett forfaller til en konkurransepreget sammenligning mellom mennesker? Her kan man komme med to innsigelser. For det første er ikke dette en kritikk mot den klassiske liberalismens statlige eller institusjonelle rammeverk som sådan, men mot menneskene som opererer innenfor dette rammeverket. Dette er en avgjørende distinksjon. Er det ikke slik at menneskenaturen per se har egoistiske trekk, og at sammenligning dermed er en uunngåelig konsekvens? Dette vil i hvert fall en klassisk liberalist hevde: Var menneskene bak Jernteppet mindre egoistiske enn vi i Vest-Europa var? Var det mindre sammenligning der? Tvert imot er det slik at et frie markeder, levende sivilsamfunn og en åpen debatt er den beste måten å holde de uheldige utslagene av denne siden av menneskenaturen i tømme, ifølge liberalismen. For det andre kan man innvende at fenomener som «egoisme» og «sammenligning» ikke er så endimensjonale og entydig negative som kritikken vil ha det til. Som nevnt ovenfor, er det rimelig å si at mennesket i hvert fall til en viss grad av natur er egoistisk. Sammenligning og ønsket om ha mer enn den andre følger som en konsekvens. Men skal disse aspektene ved menneskenaturen dogmatisk fordømmes som «syndige»? I tradisjonen fra Adam Smith blir det tvert imot fremholdt at egeninteresser innenfor rammene av lov og rettferdig konkurranse er det som best bringer samfunnet fremover til ny innsikt og ny velferd, og som dermed tjener fellesskapet. Det betyr ikke at denne formen for egoismen i ett og alt er uproblematisk, men at den innenfor de rette rammer forbedrer snarere enn ødelegger individet, menneskenaturen og samfunnet. Om å forstå oss selv Den klassiske liberalismen – langt på vei et resultat av konservative, kristne ideer om mennesket – preges av spenninger både i sine premisser og i sin virkning. Det er disse spenningene som gjør den klassiske liberalismen så fascinerende. Og det er i dette spenningsfeltet vi må utforske denne politiske filosofien. For det første: Er filosofiens premisser koherente? For det andre: Er filosofiens virkning faktisk et vern om menneskenaturen – eller reduserer den mennesket til et egoistisk, sammenlignende vesen som heller vil være bedre enn de andre fremfor å tjene fellesskapet? Den norske Grunnloven tar utgangspunkt i den klassiske liberalismen. Og dermed finner vi de samme spenningene også her, i vårt eget samfunnsliv. Vi må med andre ord forstå disse spenningene for å kunne forstå oss selv.