Taus når det er blodig alvor

I stedet for å sende ut kriminelle, ble asylbarna prioritert. I høringen om politi-bevæpninger jukset man og i Krekar-saken går alt galt. Justisministeren er taus, selv når det er blodig alvor.

Når hundrevis av asylbarn får skjebnen avgjort på tross av løfter om noe annet, er det ikke bare en politisk uenighet eller en liten glipp. For dem det gjelder er det dramatisk. Barn født og oppvokst i Norge sendes til land med et språk og en kultur de ikke kjenner. Politisk er det også alvorlig, fordi man har gjort avtaler i Stortinget om at det ikke skal skje.

Justisminister Anders Anundsen er av mange omtalt som en dyktig politiker. Jeg har også vært av den oppfatningen. I opposisjon var han en markant leder av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomitee og i årevis har han vært en tydelig politiker for FrP. At Anundsen ble statsråd når FrP gikk inn i regjering var derfor ikke særlig overraskende. Men nå vil det overraske om han sitter perioden ut som justisminister.

Anders Anundsen har håndtert mange saker på et underlig vis. Når høringer går ut, sender man som regel med en utredning for alle nye forslag. I høringen om generell politibevæpning, sender Anundsen ut en utredning som handler om noe annet enn hva han foreslår. Det er hva jeg vil kalle juks. Videre så vi hvordan terrortrusselen ble brukt som en anledning til å innføre midlertidig bevæpning, den ble så forlenget og snart er nok høringen ferdig. Det hele ser ut som en snikinnføring av bevæpnet politi, til tross for at fagmiljøene advarer.

VG meldte nylig at de i dagevis hadde prøvd å få en kommentar til Krekar-saken fra Anders Anundsen uten å lykkes. På TV2 Nyhetene har vi gang på gang fått høre "dette har jeg ingen kommentar til, snakk med Oslo-politiet". Det er kanskje ikke så alvorlig at en statsråd ikke alltid vil uttale seg. Men særlig lurt er det ikke. I asylbarn-saken er mediehåndteringen enda verre. BT har i mer enn 50 dager prøvd å få et intervju. Fortsatt er statsråden helt stille. Asylbarn-saken er ikke en liten morsom enkeltsak, men det er blodig alvor.

Flere i regjeringspartiene og i det politiske Norge tror nå at det vil skje endringer i regjeringen. Forsiden til Aftenposten i går var "Tillitskrise" med bilde av Anundsen, hvor det fremkom at det var asylopprør hos støttepartiene. Men det er ikke veldig lett å avsette Anders Anundsen. Frp har ingen opplagt kandidat som kan overta posten som justisminister. Derfor er det mer sannsynlig at vi kan få en omrokering.

For Høyre må dette være aller verst, når man jukser, boikotter pressen og lurer støttepartiene ødelegges sjansene for å sitte i regjering etter 2017. Jeg tror neppe Erna Solberg er fornøyd med kun fire år som statsminister. Det bør hun heller ikke være. Med ønske om å gjennomføre flere større reformer trenger man minst to perioder. Da må det skje endringer i regjeringen. Høyre har har helt sikkert noen som kan gå inn i Justisdepartementet for å gjenopprette tilliten. Det kan til og med bety at Frp får beholde sin Anundsen, men da i et annet departement. Det er selvsagt ikke en ideell løsning, men politikken er sjelden ideell.

Krekar-saken er fantastisk for oss som liker å komme med sarkastiske tweets og kommentarer. Det er lett å tulle med regjeringens vedtak om å sende Mullaen ut PÅ landet, når løftet var ut AV landet. Men denne saken har mange alvorlige sider ved seg også. Først og fremst fordi det er en antatt farlig mann som har kommet med drapstrusler og støtte til etableringen av en islamsk stat, men også fordi man fra politisk side, så til de grader har lurt det norske folk. Mens det i valgkampen var null problem å få Krekar ut av landet, ser det nå ut som om heller ikke Anundsen får det til. Det er kanskje ikke så rart. I media har han sagt at man har hatt utstrakt kontakt med Irak for å få til utsendelse, mens faktum er at Anundsen selv aldri har hatt kontakt med Irakiske myndigheter. Det eneste vi finner fra hans departement er et lunsjmøte mellom en av statssekretærene og Iraks ambassadør i Oslo. Det kan ikke kalles utstrakt kontakt.

Viktigere enn om regjeringen er overlever er skjebnen til de mange asylbarna statsråden avgjør. Vitkigere enn om statsråden svarer media er at vi har en justisminister som ikke jukser med fakta for å innføre reformer hverken folk eller fagfolk vil ha. Det er på tide med et skifte i Justisdepartementet.

Foto: Justisdepartementet