Mulla Krekars kjendisfortrinn

Norske myndigheters beskyttelse av mulla Krekar er en hån mot konvertitter som sendes til en minst like farlig tilværelse.
30. Januar 2015

Norske myndigheters beskyttelse av mulla Krekar er en hån mot konvertitter som sendes til en minst like farlig tilværelse.

Det er forbausende å se hvor urettferdig og inkonsekvent asyl- og innvandringspolitikk den blå regjeringen fører. Der mulla Krekar blir beskyttet mot fare i Irak, risikerer konvertittene som sendes hjem, sammen med deres familier, forfølgelse, fengsling, tortur og i verste fall døden. Argumentasjonen for hvorfor Krekar får bli værende i Norge må veie like tungt for konvertittene. Alt disse menneskene ber om er å få utøve trosfrihet og forsamlingsfrihet, i henhold til menneskerettighetene. Mulla Krekar er utvist fra Norge av hensyn til rikets sikkerhet. Han får altså en mer human behandling enn fredelige mennesker som ber om å fritt få utøve sin tro. Siden EUs returdirektiv ble implementert i norsk rett i 2010 har Norge vært forpliktet til å føre et uavhengig og effektivt tilsyn med tvangsreturer. I praksis eksisterer det likevel ikke noe uavhengig tilsyn med tvangsreturer i Norge. Iranske Jemal konverterte til kristendommen etter at han kom til Norge for fire år siden. I slutten av sist uke stevnet hanUtlendingsnemnda (UNE) sitt utvisningsvedtak mot ham for retten. Jemal tror Norge vil sende ham i døden. Det tror ikke UNE, som i vedtaket hevder at det ikke vil være for farlig for ham å reise tilbake så lenge han «tilpasser seg de sosiokulturelle normene i Iran». Jemal er ikke alene. I mai sendte Norge Nahid (57) tilbake Iran, landet hun flyktet fra for ni år siden, etter at nabomannen hadde rapportert for myndighetene i landet at nylig konverterte Nahid hadde gitt konen hans en salmebok. Nahid ble hentet fra kirkeasyl og eskortert hele veien fra Kristiansand til Teheran av norske polititjenestemenn. Her overtok det iranske politiet. De konfiskerte passet hennes, og har siden den gang hatt henne inne til jevnlige avhør. Selv vil hun ikke si noe om hva avhørene går ut på eller hvordan hun blir behandlet. I mai sluttet norske medier å følge saken hennes. Også Nahid er blitt redusert til et nytt nummer på regjeringens skryteliste over antall utviste asylsøkere. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) fastslår i sin rapport «Tro, håp og forfølgelse» fra juni i fjor at UNE utelater vesentlig informasjon fra Landinfos beskrivelse av situasjonen for konvertitter i Iran. Ifølge rapporten fremstiller UNE «faren for arrestasjoner og situasjonen ved fengsling av konvertitter som mindre alvorlig og omfattende enn det tilgjengelig informasjon gir grunnlag for. Tidligere arresterte forteller blant annet om tortur i fengsel». Videre heter det: «UNE anvender ikke samme vurderingskriterier for konsekvenser av åpenhet om sin tro for konvertitter som for politiske aktivister og homofile asylsøkere». Utlendingsforvaltningen ber ikke politiske aktivister å begrense sin aktivitet for å unngå forfølgelse. På samme grunnlag kan man heller ikke be konvertitter om å begrense sin trosutøvelse for å unngå forfølgelse. Likevel forutsetter UNE at konvertitter ved retur til Iran kan «tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer». Irans såkalte sosiokulturelle normer plasserer imidlertid landet på en lite flatterende syvende plass på listen over verdens verste land for trosforfølgelse, ifølge trosfrihetsorganisasjonen Open Doors sin World Watch List for 2014. Norske myndigheter gjør rett i å være kritiske i sin vurdering av om personen har en reell, kristen overbevisning. Men tvilen må komme den mistenkte til gode. For enkelte asylsøkere kan det da synes fristende å bruke en påstått konvertering som påskudd for å få bli her. Flere som oppgir konvertering, har søkt om beskyttelse i Norge av helt andre grunner da de kom. I mange tilfeller foreligger det avslag både fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og UNE før konverteringen bringes inn som nytt moment i saken. Derfor gjør norske myndigheter rett i å være kritiske i sin vurdering av om personen har en reell, kristen overbevisning. Men tvilen må komme den mistenkte til gode, slik praksis er i det norske rettssystemet for øvrig. Og for at systemet ikke skal misbrukes, må troskonvertitter kunne ha tillit til at Norges forpliktelser overfor internasjonal rett gjelder like mye for dem som for homofile, politiske aktivister og profilerte terrormistenkte, som mulla Krekar. Det er ingen som snakker om å returnere ham til Nord-Irak med oppfordring om å tilpasse seg landets sosiokulturelle normer. Det er imidlertid godt dokumentert at myndighetene i Nord-Irak bruker tortur både omfattende og systematisk, særlig mot mistenkte terrorister. Få menneskerettsbestemmelser i internasjonal rett er så absolutt som forbudet mot tortur. For Norge er det lettere å skjule at anonyme konvertitter returneres til tortur, enn det er å skjule at vi sender en verdenskjent terrormistenkt tilbake til tortur og dødsstraff. For en anonym asylsøker er det dessuten lettere å skjule sin nye tro i opprinnelseslandet enn det er for en verdensprofilert terrormistenkt som mulla Krekar å skjule en fortid med terrortrening og nettsteder med hans drapstrusler mot kjente politikere. For Norge er det lettere å skjule at anonyme konvertitter returneres til tortur i iranske og afghanske fengsler, enn det er å skjule at vi sender en verdenskjent terrormistenkt tilbake til tortur og dødsstraff. Det kan være mye positivt å si om myndighetenes humane tilnærming i mulla Krekar-saken. Han har et ukrenkelig menneskeverd, i likhet med resten av oss. Våre internasjonale forpliktelser må gjelde like mye i Krekars tilfelle som i andre tilfeller. Men vi må kunne forvente at norske myndigheter tillegger forfølgelse på religiøst grunnlag like stor vekt som politisk forfølgelse, eller annen forfølgelse som krenker enkeltmenneskers menneskerettigheter.

Del


Er utdannet journalist og arbeider nå som kommunikasjonskonsulent hos NLA Høgskolen Staffeldtsgate. Hun har tidligere vært journalist i Egyptian Streets, Dagen, Jærbladet, Bondevennen og Studvest.
Powered by Cornerstone