Et forsvar av tiggeren

Justis- og Beredskapsdepartementet har lagt ut på høring et forslag om nasjonalt forbud mot tigging. Dette er et inkosistent og illiberal lovforslag – og vil sannsynligvis virke mot sin hensikt.

Lovforslaget kommer som en respons på problemer relatert til økende omfang av tigging. Dette ser vi spesielt i norske storbyer. Politiet har fått klager på ordensforstyrrelser, forsøpling, aggressiv fremferd og okkupering av ubebodde hus. I tillegg forbindes vinningskriminalitet og menneskehandel med de omreisende tiggermiljøene. Tigging anses heller ikke som en reell løsning på fattigdommen som tiggingen springer ut ifra.

I utgangspunktet er problemene relatert til organisert tigging. Da dette har vist seg vanskelig å definere, gjelder lovforslaget generelt for alle former for tigging. Tiggeren kan dømmes til så mye som seks måneders fengsel.

En todelt hensikt Forslaget ser altså ut til å ha en todelt hensikt. Den første er å fjerne uønsket atferd relatert til tigging. Den andre er å beskytte tiggerne mot selv å bli utnyttet av kyniske bakmenn.

Så langt er det ikke vanskelig å forstå at myndighetene ønsker å addressere det økende omfanget av tigging. Det foreslåtte tiltaket, forbudet som nå skal inn for høring, er imidlertid snodig: Ikke bare er det inkonsistent og illiberalt, men det vil også kunne virke mot sin hensikt.

Inkonsistent og illiberalt Enkelte organisasjoner – som vår egen tankesmie – er helt avhengig av å fundraise. Vi foretar reiser i inn- og utland med dette som hovedanliggende. Men fundraising er per definisjon å tigge. Ofte er vi pågående og gir oss ikke etter først å ha fått et nei.

Vi tigger blant annet for å kunne lønne daglig leder. Men vi regner ikke med å bli stilt for noen domstol av den grunn. Hvorfor skal da mannen som sitter utenfor tankesmiens kontor straffeforfølges? Dette er inkosistent: Det er lov å tigge, så lenge du ikke faktisk er fattig.

I så måte er det kanskje ikke det å tigge i seg selv som regnes som problematisk, men alt som er korrelert med tiggingen. Det er imidlertid ingen hemmelighet at korrelasjon ikke innebærer kausalitet. Det er ikke slik at man ved å forby tigging automatisk setter en stopper for alle de problemene vi listet innledningsvis. Lovforslaget forutsetter med andre ord følgende resonnement: For å redusere forekomst av uønsket atferd {X, Y, C}, forbys uprobelamtiske handling A. Dette er grunnleggende illiberalt.

Mot sin hensikt I norsk straffelov er det den allmenne prevensjonseffekten som ligger til grunn for utmålingen av straff, og det er også den uttalte hensikten med strafferammen i dette tilfellet. Fengselsstraff er et styringsverktøy for å regulere samfunnsborgernes atferd innenfor rammene som loven setter, og er den alvorligste inngripen staten gjør overfor individet. Ved å utvide straffekriteriene, utvider staten sitt handlingsrom overfor mennesker som utfører en viss type atferd. Det som i går bare var ubehagelig og brysomt, blir i morgen kriminelt og grunnlag for rettsforfølgelse.

Høringsforslaget gjør oss imidlertid oppmerksom på noe viktig: forbindelsen mellom tigging og menneskehandel. Men det at det kanskje er uforunuftig å gi til tiggere, gjør det ikke uten videre fornuftig å forby tigging. Dette skyldes at det aktuelle lovforslaget slettes ikke rammer eventuelle bakmenn – de er allerede dekket av straffelovens §224. Hvilke risikobetingelser endrer loven, slik at den organiserte tiggingen plutselig vil forsvinne? For bakmennene, som har incentiver til å drive menneskandel og å gjøre fattige mennesker avhengig av seg, er situasjonen uendret. Bakmennene regner antagligvis et halvt års fengselsopphold i Norge som virksomhetens gjeveste ferieordning. For ikke å snakke om dagpengene man mottar som innsatt, som i verste fall ender opp hos nettopp bakmennene.

Det aktuelle lovforslaget vil ramme personen på gatehjørnet, og denne personen vil være erstattet i løpet av noen få dager. Å forvente at lovforslaget vil ha en preventiv effekt på bakmenn for menneskehandel er å tillegge relasjonen mellom bakmenn og offer altfor meget varme. Kort fortalt: Av alle veier ut av fattigdomen, fremstår en seks måneders fengselsstraff som den minst gjennomtenkte.

Ut av fattigdom Hvilke veier fører ut av fattigdommen? Dette spørsmålet burde ligge til grunn for enhver diskusjon som handler om å løfte mennesker ut av fattigdomsspiralen. For til syvende og sist er ikke tigging et spørsmål om et bekvemmelighetsvalg: Det er et spørsmål om fattigdom. Derfor er et naturlig kontrollspørsmål når man mener å ha funnet en løsning på utfordringen: Hvem er dette egentlig en løsning for?

Et fengselsopphold er for det første ikke forenelig med tanken om at tiggere bør hjelpes til å tjene til livets opphold gjennom arbeid, et grunnprinsipp i all fattigdomsbekjempelse. For det andre vil et fengselsopphold av denne lengden gi nok av tid til å orientere seg mot virkelig kriminelle nettverk som opererer på et helt annet nivå enn tigging på gatehjørnet. Utsiktene for tiggerne selv ser altså dystre ut med forbudet Justis- og Beredskapsdepartementet foreslår.

Hva med storsamfunnet? Rent samfunnsøkonomisk vil lovendringen innebære kostnader knyttet til håndheving, gjennomføring av rettssaker og ikke minst fengselsopphold, for ikke å snakke om økt press på allerede overfylte norske fengsler. Utover at ubehaget ved å møte tiggere bli borte, er det derfor vanskelig å se hvordan lovforslaget er gunstig for storsamfunnet. Hvorvidt selv dette er gunstig, er også tvilsomt.

Bildet er fra rubenshito.blogspot.com og er lånt etter avtale med fotografen.