Vårt tapte paradis

Se for deg at Ben og Andrew rusler hjemover en kveld i London tidlig på 1600-tallet. De har akkurat sett Shakespeares Macbeth. Plutselig utbryter Ben:

– Jeg kan ikke tro det! Den politiske konteksten var overdrevet, samtalene stiliserte og rollene karikerte – det var ikke troverdig på flekken!

Andrew blir irritert. Har han ikke forstått noen ting, eller?

– Ben, vær så snill, stykket forsøker jo slettes ikke å gi noen realistisk analyse av kongehuset og adelens maktkamper. Det er menneskenaturen som utforskes! Deg og meg!

I kveld, fredag 27. februar, slippes tredje sesong av Netflix-serien House of Cards. Ett og annet kan peke på at dette er seriens siste sesong. Og hittil virker det å være fremstillingen av de demokratiske mekanismene – eller mangelen på dem – folk fokuserer mest på. «Er det virkelig så ille?» spør noen: «Er det ikke litt overdrevet?»

House of Cards er på mange måter en Macbeth i moderne drakt: Selvfølgelig er den politiske konteksten overdrevet. Selvfølgelig er samtalene stiliserte, rollene karikerte. Som Macbeth, så er House of Cards et verk som overdriver omstendigheter, situasjoner og personligheter for å isolere visse aspekter ved menneskenaturen. House of Cards er derfor like lite en studie i demokratiet og dets folkevalgte som Macbeth er en studie av kongehuset og adelen. Å fokusere diskusjonen på dette er derfor å distansere seg fra det som virkelig er guffent og som gjelder oss alle: vår egen natur.

House of Cards ble først spilt inn som TV-serie av BBC på 90-tallet. Serien er basert på en roman forfattet av tidligere stabssjef for torypartiet Michal Dobbs. I Netflix’ versjon følger vi ekteskapet til Francis og Claire Underwood, spilt av henholdsvis Kevin Spacey og Robin Wright – det er et ekteskap som syder av hybris. Francis og Claire bindes sammen av et felles maktbegjær, ikke tålmodig og selvoppofrende kjærlighet. Ektepakten deres kan sammenfattes til følgende maksime: «We serve no one.»

I slutten av forrige sesong så vi hvordan Francis, uten en eneste stemme, tok over som USAs president. «Democracy is so overrated.» Ekteparet begynte å jobbe mot dette allerede i begynnelsen av første sesong. Nå, i tredje sesong, forventer vi å følge ekteparet Underwood mot deres uunngåelige undergang.

I likhet med Macbeth kan House of Cards forstås som en fortelling om ur-fallet, om hvordan og hvorfor menneskenaturen ble korrumpert. Det fascinerende, er den betydningen begge verker tillegger ekteskapet. Det er ut i fra ekteparenes konspiratoriske sammensvergelse at verkene finner sin energi; det er her det unaturlige maktbegjæret elskes frem.

Spenningene mellom ur-fallet som konspiratorisk sammensvergelse og ekteskapet som hellige forordning gir imidlertid kun mening innfor en filosofisk-teologisk fortolkningsramme. Før vi kan røre ved noen viktige paralleller mellom House of Cards og Macbeth – for å bli bedre skikket til å forstå førstnevnte – må vi derfor begynne med en liten eksegese av Første Mosebok 3:

Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.

Før fallet fantes det naturligvis ingen synd. Adam og Eva levde i fortrolighet med sin allmektige Gud i Edens hage. Det hebraiske ordet «eden» (עדן) er komplekst og kan bety noe som «ualminnelig velvære». Og i denne tilværelsen spankulerte Adam og Eva uten så mye som en tråd på kroppen, frie og uskyldige. Men så kommer slangen.

Det slangen gjør, er ikke å rope på revolusjon mot Gud. Slangen vrir og vender på Guds ord, den lokker frem et fremmed begjær. Hva er det dette begjæret består i? Det er et unaturlig maktbegjær som består i å «bli som Gud», dyrke frem et guddommelig selv i opposisjon til Gud. Og hvem er Gud? Gud er Liv, Orden og alt som er Godt.

Når Eva blir fristet av slangen, er Adam «sammen med henne». Han ser og hører alt som gjøres og sies. Adam spiser villig når Eva gir ham av den forbudte frukten. Og ved å spise av frukten inngår de to en pakt; de blir medsammensvorne i sitt opprør mot Gud.

Denne sammensvergelsen gjør opprøret spesielt forferdelig: Mann og kvinne ble skapt som komplementer for å fullbyrde Guds skaperverk. Kjærligheten mellom dem er et bilde på Gud selv. Slik er ektepakten i seg selv en lovprisning til Guds ære. Men Adam og Evas pakt blir i stedet en sammensvergelse mot Gud, en konspirasjon for å ære dem selv.

Hvordan og hvorfor kunne dette skje? Filosofer og teologer har til alle tider prøvd å forklare dette. John Miltons (1608–1674) epos Paradise Lost er kanskje det mest storslåtte av alle disse forsøkene. Noe mindre kjent enn Milton, er 1300-tallets tyske mystikere à la Henrik Suso (1300–1366). Disse teologene utviklet en lære som vi kan kalle for «viljesmystikk».

I den klassiske filosofien anses mennesket som et rasjonelt dyr; det som gjør mennesket til menneske er vårt intellekt og vår vilje. Ettersom viljen er den aktive av de to, hevdet filosof og teolog St. Augustin (354–430) at «mennesket og Gud ikke er annet enn vilje». I Eden var menneskets og Guds vilje forenet, rettet mot ett og samme mål: Gud. Adam og Evas synd var å løsrive sin vilje fra Gud. Det er denne viljen som er løsrevet fra Gud, som Martin Luther (1483–1546) kalte for «selv-vilje». Og selv-viljen er naturligvis rettet mot et helt annet mål enn Gud: Den er rettet mot selvet.

En slik innsikt i den jødisk-kristne mystikken rundt Adam og Eva er essensiell for å forstå House of Cards og dens paralleller til Macbeth. Og Jakob 1 hjelper oss å systematisere denne innsikten. Her beskrives ikke syndefallet som et momentant fall, noe vi har for vane å tro, men heller som prosessuelt: «Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.» Dette er et ypperlig utgangspunkt for å forstå serien og dens Macbeth-paralleller. Oppsettet, som vi nå skal anvende, består av tre faser som glir over i hverandre: Begjær – Synd – Død.

Begjæret etter makt og mer makt brenner både i Underwood og Macbeth. Og denne lysten på absolutt makt blir lokket frem i begynnelsen av verkene: Ekteparene vil bli som Gud. Og For å realisere dette begjæret påkaller både Underwood og Macbeth en åndsmakt som Francis kaller «a force that comes from centuries of history». Det er slangen i Eden som er opphavet til denne åndsmakten.

I House of Cards påkaller Francis åndsmakten implisitt i monologene sine, de mørke og taktfaste forbannelsene. Vi får innsikt i en psyke som forakter de demokratiske institusjonene og hater menneskene som respekterer disse. På tilsvarende vis forakter Lord Macbeth kongen og hater de som er lojale mot hans hus. Dette er dypest sett en aversjon mot de autoritetene som skal sikre Liv, Orden og Godhet.

Underwood og Macbeths begjær kommer spesielt tydelig frem i Lady

Macbeths berømte monolog i akt 1, scene 5. Her ber hun åndsmakten om å bistå henne og Lord Macbeth i deres konspirasjoner. Og det alluderes subtilt til nettopp denne monologen når Claire på et tidspunkt hvisker en fransk heksregle til Francis. Her finner vi begjæret etter å bli som Gud i sin mest bestialske form. Ordene kunne vel så gjerne ha vært det Eva svarte slangen i Edens hage:

[…] Come, you spirits

That tend on mortal thoughts, unsex me here,
And fill me from the crown to the toe top-full
Of direst cruelty! make thick my blood;
Stop up the access and passage to remorse
That no compunctious visitings of nature
Shake my fell purpose, nor keep peace between
The effect and it! Come to my woman's breasts,
And take my milk for gall, you murdering ministers,
Wherever in your sightless substances
You wait on nature's mischief! Come, thick night,
And pall thee in the dunnest smoke of hell,
That my keen knife see not the wound it makes,
Nor heaven peep through the blanket of the dark
To cry 'Hold, hold!'

Synden er en naturlig forlengelse av dette begjæret. Begrepet «synd» er nært beslektet med «sund» som kan være en ødeleggelse («den har gått i sund») eller et skille mellom noe («vi kan ikke komme oss over sundet»). Synd er derfor å ødelegge eller skille seg fra Liv, Orden og Godhet. Både i House of Cards og Macbeth ser vi dette i form av at ekteparene bruker og kaster mennesker som om de skulle være brikker i et spill. Det er dette Francis kaller for «ruthless pragmatism». Målet om absolutt makt helliger ethvert middel: selv når dette er å ta et annet menneskes liv, sin er den mest grufulle synd.

Likefult forstyrres både Underwood og Macbeth av syndene som de begår. Begge mister eksempelvis søvn på grunn av minnene om deres offer. Og søvnmotivet er sterkt i begge verker: Søvn, som nakenhet i Eden, forbindes med uskyld. Den som kan hvile om natten, har ingen tanker, ord eller handlinger som må skjules fra lyset. Mangelen på søvn blir derfor et bilde på det konspiratoriske, på planleggingen og utføringen av opprør mot Gud: «Making plans, very little sleep», sier Underwood på shakespearansk vis.

Syndens effekt på sinnet og sjelen til Underwood og Macbeth har en klar mening innenfor den filosofisk-teologiske fortolkningsrammen. Her kan ikke mennesket løsrives fra Gud: Mennesket er skapt i Guds bilde og finner dermed sin fullendelse i ham. Ved å gjøre opprør mot Gud – angripe fremfor å forsvare Liv, Orden og Godhet – gjør derfor Underwood og Macbeth til syvende og sist opprør mot seg selv og sin egen natur. Dette ser vi tydelig i monologen til Lady Macbeth, den som er sitert over. Hennes kvinnelig- og moderlighet perverteres: Hun er ikke svanger med liv, men med synd; hennes bryster er ikke fylt med melk, men med galle.

Døden venter, det er det eneste som gjenstår. Kanskje vil vi bli overrasket og undergangen blir utsatt; men det er døden vi venter på i denne tredje sesongen av House of Cards. For i likhet med

Macbeth, vet vi at Underwood aldri vil bøye seg for noen Gud; ekteparet vil ikke be om tilgivelse for sine synder. Hvordan kan de la seg frelse av Gud når de har sammensverget seg mot nettopp denne Gud? Det er hans allmektige vilje de hater.

Her må vi imidlertid stoppe litt opp: For begjæret etter å bli som Gud brenner også i deg og meg. For å si det med Francis’ ord: «It’s human nature.» Etter fallet er mennesket i kontinuerlig opposisjon mot Gud – den rene naturen vår er besudlet – til tross for at syndene som dette materialiserer seg i kan være mindre dramatiske enn det vi ser i House of Cards og Macbeth: Vi tenker tanker vi ikke burde tenke, sier ord vi ikke burde sagt og gjør ting vi ikke burde gjort. Vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter. Både House of Cards og Macbeth advarer derfor mot å la begjæret få brenne. I ulike varianter og på forskjeller nivåer skaper begjæret Død, Kaos og det som er Ondt, Edens negativer. På grunn av selv-viljen vår er paradiset tapt.

Igjen: Når vi ser denne siste sesongen av House of Cards blir det for enkelt å fokusere på politikk og politikere. Dette er å distansere oss fra vår egen natur. House of Cards utforsker hvor hen selv-viljen leder, og det er det motsatte av paradis.

Heldigvis trenger ikke Død, Kaos og det som er Ondt være siste ordet i saken. For ettersom House of Cards og Macbeth advarer mot dette, så peker også verkene implisitt på et alternativ. Og alternativet finner vi hos de tyske viljesmystikkerene. De lærer oss at Gud lengter etter å gjenforene oss med hans vilje, tross vårt opprør. Dette kan kanskje høres nihilistisk ut. Skal vår vilje liksom bare opphøre å eksistere? Slik at vi kan bli ett med Guds vilje? Nei, når vår vilje forenes med Guds, blir ikke to entiteter til én, men to entitetene rettes mot ett og samme mål: Liv, Orden og det som er Godt. Og det er jo en ganske storslått tanke.