Religion + krig = sant! – Er det?

17. Mars 2015

Hvis en skal argumentere, er det en fordel om fakta stemmer. Av 1763 kriger klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. VI ER ALLE TJENT MED å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotstandere best mulig. Ikke minst ser vi dette når vi diskuterer teisme (gudstro). Det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får for seg at verdenshistoriens største intellektuelle tradisjon er hjelpeløs mot argumentene man nettopp snekra sammen i kjelleren. Vi ser tilsvarende for dette vage uttrykket «religion», som vi alle liker å bruke slik det passer vårt eget umiddelbare formål. Ordet vekker sterke følelser og kan få de fleste til å legge vekk den kritiske sans. Vi vil vel alle tilhøre de opplystes side i kampen mot fordommer, overtro og ondskap. Nyanser, kilder, dialog og kompleksitet må ofres til fordel for enkle fiendebilder og lett populærhistorie. VI SER TILSVARENDE for myten om at det egentlig er ekstremistene som viser det sanne ansiktet til religion x eller y, med sin bokstavelige lesning av hellige skrifter. Det er lett å fremstille disse som hva vi egentlig må frykte. Selv om du sikkert vil finne utvalgte religiøse du kan bringe opp som eksempler for å krydre mytene, tilhører de heldigvis en minoritet og representerer ikke de normative ideene bak verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher, hinduister og buddhister til jøder, kristne og muslimer. Få av mytene vil tåle kritisk granskning. HER ER det mye å gripe over, så la oss her se på bare én av dem: «Religion er årsak til de fleste kriger.» I SIN MER AGGRESSIVE form er gjerne fortellingen en variant av «finnes ikke religion, finnes ikke noe å krige for». Eller i det minste at «religion er hovedårsak til krig eller hat». Stemmer dette? Vil en finne støtte for dette, behøver vi jo ikke å lete lenge: korstogene, inkvisisjonen, Galilei, heksebrenning, NordIrland, Midtøsten, 11. september, Charlie Hebdo, – trenger vi virkelig å si mer? VEL, JA, DET GJØR VI. I den omfattende boka «Encyclopedia of Wars», av Phillips og Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom dokumentert historie for krigføring. Av 1763 kriger klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7 prosent av antall kriger, og 2 prosent av antall omkomne. Selv om man anslår at 1–3 millioner mistet livet i korstogene, og kanskje 3000 under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med sekulær krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner drepte og sårede bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles religioner. Enda et eksempel på hvor flytende og meningsløst ordet religion kan brukes. TO PROSENT ER ILLE NOK, og kan på ingen måte unnskyldes. Men historiene vi møter i medier og debatter reflekterer ikke realiteter. Krig i antikk historie handlet sjeldent, kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. På samme tid kunne mongolene fint slakte store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon. Selv de såkalte religionskrigene på 1500- og 1600-tallet er ved nærmere undersøkelse hovedsakelig et resultat av dannelsen av den moderne, uavhengige nasjonsstaten. Mens Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring. WILLIAM T. CAVANAUGH, amerikansk teologiprofessor, oppsummerer myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte: «The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.» JEG HØRER OFTE rapporter om nye fremføringer av disse mytene i klasserom i ungdomsskolen og på videregående. Vi fortsetter å fortelle hverandre kildeløse fortellinger som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi skiller mennesker i et klart «oss» mot «de andre». Vi bremser muligheten for god dialog på tvers av ulike teistiske og ateistiske virkelighetssyn. Det som er synd med det, er at vi svekker religionenes klart fredsbyggende potensial, og tar opp ressurser til å forske på virkelige årsaker til voldelighet, basert på mer troverdige kategorier. Vi er ikke alltid tjent med å plassere alle fiendene utenfor oss selv. Som forfatteren G.K. Chesterton skrev, er vår syndige natur den eneste kristne doktrinen med overveldende empirisk støtte. Den ateistiske filosofen John Gray er enig i dette når han forkaster ideen om at et nærmest uunngåelig fremskritt som faktisk en kristen myte. VI LIKER Å FORTELLE oss selv at det er vi som er de opplyste og humane, til forskjell fra «de andre». Men hva med å sjekke historien først?

Del


Daniel Joachim Kleivener ansvarlig for Filosofi uka hvor Skaperkraft er medarrangør. Han har også tidligere vært rådgiver i tankesmien Skaperkraft.Kleiven har tidligere erfaring som gründer, konsulent og foredragsholder. Daniel Joachim har dessuten en master i økonomi, ledelse og strategi fra Handelshøyskolen BI, og en bachelor i religion, kultur og samfunn fra Det teologiske Menighetsfakultet.
Powered by Cornerstone