Om å outsource det menneskelige

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources. Hvordan skal man tenke rundt dette?
08. Desember 2017

I en artikkel i Aftenposten forklarer Elisabeth Gråbøl-Undersrud, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, at man i fremtiden kanskje slutter å si at man «lager» og «bærer» barn, men heller «får dem levert». Gråbøl-Undersrud beskriver med andre ord ikke den type forbedring og forenkling av svangerskapet som medisinsk forskning har gitt oss over de siste hundre år, men en radikal forandring: Reproduksjon skal ikke lenger være en naturlig prosess, men en bioteknologisk prosess.

«Om 50 år tror jeg vi vil tenke at det var sykt at vi lot kvinner gå gjennom fødsler», sier Aksel Braanen Sterri til Minerva. Hvordan kan man reflektere rundt dette? Noen tenker kanskje: Dette er egentlig ikke så forskjellig fra tidligere medisinsk forskning. Er det det ikke slik at man bare forbedrer og forenkler svangerskapet ved å outsource det? Og dessuten, hvorfor må svangerskapet være en naturlig prosess?

Man kan tilnærme seg problemstillingen fra to ulike perspektiver. Én tilnærming er empirisk: Hva vet vi om svangerskapets betydning for foreldre og barn? Én annen er mer filosofisk: Hva gjør det med oss som mennesker – og samfunn – når vi bryter ned kontinuiteten mellom foreldre og barn?

Jeg begynner med det empiriske perspektivet. Det er forsket mye på effekten av bonding (altså tilknytning) mellom foreldre og barn, spesielt siden 60-tallet. Forskningen kom blant annet som en respons på at man ble oppmerksom på foreldrenes sorg ved spontanabort. Og sørging forutsetter at man står i en betydningsfull relasjon til det som er mistet.

Hva har man funnet i denne forskningen? For det første: Det er ingen tvil om at det er sammenheng mellom god foreldre-barn bonding på den ene siden, og en rekke positive sosiale og helsemessige effekter på den andre siden. Ja, det er stor enighet om at det er avgjørende å sikre god bonding. For det andre: Det er heller ingen tvil om at god foreldre-barn bonding starter før fødsel, og ikke bare er noe som skjer etter fødsel.

Utover anekdoter («jeg føler det ikke slik») og ad hominem («bare kvinner kan mene noe om dette»), hører man som regel to motargumenter når man presenterer slik forskning. Noen hevder at forskningen er ubrukelig, all den tid adoptivforeldre (altså foreldre uten svangerskap) er like dyktige foreldre som biologiske foreldre. Men dette er irrelevant. For dersom Per kunne velge mellom enten å bli adoptert eller ikke å bli adoptert – og man holder likt alt som kan holdes likt, foruten de biologiske relasjonene, som kuttes ved adopsjon – er det åpenbart mest fordelaktig for Per ikke å bli adoptert. Men så er det jo slik at det i praksis aldri har vært en slik valgsituasjon. Som regel er valget (i den grad Per har et valg) enten å bli adoptert av dyktige foreldre, eller å ha dårlige eller ingen foreldre. Da er selvsagt adopsjon det beste valget.

Et annet motargument er at man bør outsource svangerskapet nettopp fordi bondingen er viktig. Ettersom bonding er så viktig, kan det få betydelig negative konsekvenser for barnet dersom bondingen ikke er god. Ergo man bør sikre god kunstig bonding. Dette er et typisk ad hoc argument, og er problematisk på en rekke plan: Er det ikke slik at naturlig bonding i de fleste tilfeller er god? Er det i det hele tatt mulig å sikre en like god kunstig bonding? Det er forsket på spørsmål som tangerer det siste spørsmålet. Og resultatene er at det er noe genuint betydningsfullt med den biologiske bondingen.

Det er også en rekke filosofiske grunner til å være forsiktige, som kommer i tillegg til de empiriske. Hva skjer med samfunnet når den direkte biologiske tilknytningen – den dypeste kontinuiteten – mellom menneskene eroderes (som også er tilfellet med for eksempel såkalte designerbarn)? Hva skjer med vår følelse av identitet når det ikke lenger finnes noen slikt som entydige mineforeldre, eller min familie. Hva skjer når jeg rives ut av dette fundamentale vevet jeg er spunnet inn i, som består av gener og blod, og utgjør den relasjonelle grunnstrukturen som definerer den jeg er?


I ønsket om å outsurce svangerskap og designe barna er det en slags religiøs forakt for det fysiske, for det biologiske. Og det er en forakt som kan mess upnoen av de mest fundamentale aspektene ved det å være menneske.

Del
Andreas Masvie er redaktør i Mentsch Magazine (https://www.mentschmagazine.com). Han har en bachelorgrad vedNHH, ogstuderer filosofi og teologived University ofOxford.
Mer fra samme forfatter

Skråplaneffekt og diskriminering

Vi kommer ikke utenom skråplaneffekten når vi diskuterer aktiv dødshjelp.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie, Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 22. Mai 2017

Mer kjærlighet?

Å åpne for tre juridiske foreldre vil være å institusjonaliserer enda mer familiekonflikter enn det vi allerede har.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie
- 04. Mai 2017

Frihet i forsakelse

Liberalere må ­begynne å se friheten i selvtukt. Sant å si forut­setter liberale ideer en slik frihetsforståelse.

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 19. Februar 2017

Et menneskeverdig samfunn

Man blir begeistret for liberale ideer når man leser Lars Peder Nordbakkens Liberale tenkere for vår...

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie
- 17. Februar 2017

De belugaliberales forakt

I beste fall kan det amerikanske presidentvalget fungere som en slags forsonende renselsesprosess – at...

Publisert: VG, Andreas Masvie
- 16. November 2016
Powered by Cornerstone