Rinkeby og Landås

Dersom vi ikke tar sosial nød på alvor, er det fullt mulig å få «svenske tilstander» uten å ta inn mange flyktninger.
06. September 2017

Med høy konsentrasjon av innvandrere på begrensede områder, økende mengde kriminalitet og et politi som offentlig sier at de har tapt områdene, har vi i norsk debatt fått begrepet «svenske tilstander» om bydeler som Rinkeby i Stockholm. Statsråder og andre bruker årets valgkamp på å advare mot at vi kan få «svenske tilstander» i Norge.

I all hovedsak har politikerne vist til deler av Oslo, hvor de sosiale utfordringene er betydelig større enn i andre norske byer. Selv om levekårsmeldingen for Bergen viser bydeler og spesifikke områder med høy konsentrasjon av for eksempel sosialboliger, barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt osv, er det lite som minner om «svenske tilstander» á la Rinkeby.

Både politi og forskere har avist at vi har noe som minner om svenske tilstander i Norge.

Men det er bra at vi diskuterer integrering, sosial nød og ungdommer som sliter i årets valgkamp. Problemet med mange av aktørene som trekker dette frem, er at de neppe har et ønske om hjelp som sin hovedmotivasjon. Debatten om Rinkeby handler i all hovedsak om å finne argumenter mot å ta imot flyktninger.

Det er selvsagt ikke uvesentlig hvor mange flyktninger vi tar inn. Det handler ikke først og fremst om penger, men mer om kapasitet til å lykkes.

Klarer vi for eksempel å få spredd bosettingen når antall mennesker som skal bosettes, øker dramatisk? Fra Bergen bør vi særlig se på de områdene hvor det er høy tetthet av kommunale boliger, kan vi i en tid hvor flere skal bosettes, samtidig også spre boligene?

Integrering er komplisert, men ikke umulig. Kostnadene ved å ikke lykkes kan bli enorme. Vi trenger vilje til å ta noen kostnader i dag, for å unngå store problemer i fremtiden. En enkel analyse av Sverige er nettopp det, at politikere og andre ikke har evnet å ta konsekvensene av å ville hjelpe mange. Det koster noe, men det lønner seg på lang sikt.

Det er særlig fire felt som utmerker seg dersom vi skal lykkes med integreringen:

Norskopplæring

Det er allmenn kjent at språk er en grunnleggende faktor for å lykkes med integrering. Likevel foreslo integreringsministeren å kutte i norskopplæring. I stedet for å kutte, burde vi øke mengden norskopplæring, og ikke minst også antallet som får dette. Integrering handler ikke bare om flyktninger, men også om arbeidsinnvandring.

Enslige mindreårige asylsøkere

Selv om FNs barnekomitee, Barneombudet og en rekke rapporter har anbefalt å flytte ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år fra UDI til barnevernet, velger regjeringen å forskjellsbehandle denne gruppen. De får ikke den hjelpen eller kompetansen barn skulle hatt for å lykkes i Norge.

Kommunal bosetting

Til tross for uttalte ønsker om å spre sosialboliger, vokser mange barn med vanskelig utgangspunkt opp i nabolag som kan forverre situasjonen. Om du er flyktning med dårlig økonomi, eller etnisk norsk med dårlig økonomi, så vil det være krevende som barn å vokse opp i områder med store sosiale utfordringer. Kommunale utleieboliger burde vært spredt, og gjerne ved å pålegge private utbyggere en andel sosialboliger i alle nye prosjekt.

Skoletapere

15–20 prosent av norske skoleelever går ut av grunnskolen med ekstremt svake lese- og regneferdigheter. Vi har en skole som reproduserer forskjeller og som på ingen måte er den likhetsskolen Norge lenge snakket om. Vi har en forskjellsskole som naturligvis også skaper sosiale utfordringer. Uten å ta tak i skolen, og da særlig gutter med konsentrasjonsvansker, skaper vi tapere.

Det er sosial nød, utenforskap og ignoranse som er våre største problemer.

I boken Fremtidens tapere har jeg sammen med ulike fagfolk, politikere og personer med egenerfaring, prøvd å skissere hvem som vil streve mest i fremtidens Norge. Det er ikke innvandringen som peker seg ut som noe problem. Norge er et rikt land som har muligheter til å håndtere de gruppene som bor i Norge, eller eventuelt kommer til Norge de neste årene.

Vårt problem er mangel på endringer som hjelper de få menneskene, politikere og andre er redd skal gi oss «svenske tilstander». Det er sosial nød, utenforskap og ignoranse som er våre største problemer.

Uten å ta integrering alvorlig er det ikke vanskelig å mislykkes som integreringsminister. Du trenger ikke å reise til Sverige for å forstå det.

Del
Filip Rygg er leder i StiftelsenSkaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder værtvara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også leder for eiendomsselskapet Cartas, medlem av Kringkastingsrådet til NRK og styreleder i stiftelsen Betanien Bergen. Høsten 2017 kommer Rygg med sin første bok, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Muslimer som trenger oss

Mer enn 300 000 statsløse mennesker flykter nå for livet i Myanmar. Det er ikke nok å bare fordømme volden.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 19. September 2017

Analyse fra Skaperkraft: Fire nye år?

Nattens opptelling gir oss ingen klar vinner. De som fikk fremgang, står uten makt og regjeringen som...

Publisert: Skaperkraft.no, Filip Rygg, Øyvind Håbrekke
- 11. September 2017

Norske slaver uten rett til opphold

Først lurt, deretter eid av noen andre. Så reddet, deretter sendt tilbake til elendigheten. Slavene i...

Publisert: Stavanger Aftenblad, Filip Rygg
- 01. September 2017

Norske integreringsproblemer

Det er fullt mulig å få «svenske tilstander» uten å ta inn mange flyktninger. Problemet er manglende...

Publisert: Dagbladet, Filip Rygg
- 31. August 2017

Sosial mobilitet er overdrevet

Du arver ikke bare dine foreldres formue. Selv i egalitære Norge, er forestillingen om sosial mobilitet...

Publisert: NRK Ytring, Filip Rygg
- 27. August 2017
Powered by Cornerstone