Polariseringens pris

Hvor er stemmene som viser at man kan stå for en solidarisk flyktningpolitikk og samtidig være sterk forsvarer av den kristne kulturarven?
24. Juli 2017

Biskop emeritus Tor B. Jørgensen tror innvandringsspørsmålet vil bli et av de mest brennbare stridstemaene i kirken i årene som kommer (Vårt Land, 20. juli). Han hevder «det er bred oppslutning om kirkens innvandringspolitikk i dag» og mener det vil være tabu å være innvandringskritisk i mange kirkelige miljøer.

Upresis. Tidligere i sommer skrev Jørgensen på Verdidebatt at Listhaugs tilhengere antakeligvis tilhører «menigheter og
organisasjoner utenfor Den norske kirke.»

Jeg tror Jørgensens vurdering av det kirkelige landskapet er svært upresis.

Over 70 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke. Stemningen i innvandringsspørsmålet blant kirkens medlemmer vil være relativt lik befolkningen for øvrig.

Usikkerhet. Et mindretall er engasjerte tilhengere av en
liberal flyktningpolitikk. Et mindretall er sterkt skeptiske til innvandring og engasjerte tilhengere av en streng politikk.

Flertallet er mer moderate og befinner seg et eller annet sted imellom.

Kanskje er det slik at denne tause majoriteten preges like mye av usikkerhet som av klare standpunkter.

Kvinnen i gata har ikke nødvendigvis klare oppfatninger om Norge skal ta inn 10.000 eller 3.000 kvoteflyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Kanskje merker de ikke engang så stor forskjell på om tallet er det ene eller det andre.

Men mange blir usikre på hva som skjer når nyhetene om flyktningstrømmene melder seg. Mange kan være villig til å vise solidaritet, men usikkerheten er kanskje like mye et spørsmål om hva innvandring vil innebære over tid. Hva skjer med bygda
eller byen min slik jeg kjenner den? Hva skjer med det Norge jeg har vokst opp i?

Kanskje er innvandrings­debatten for mange ikke så mye et spørsmål om 3.000 eller 10.000 flyktninger, men om hva man er redd for å miste.

Ifølge Vårt Land uttrykker Jørgensen forståelse for at «noen er bekymret for at Norges kristne kulturarv kan bli truet av at mennesker med andre religioner kommer til landet.»

Ledig posisjon. Min kommentar til Jørgensen er derfor at det er en ledig posisjon i samtalen om innvandring. Hvor er stemmene som viser at man kan stå for en human og solidarisk flyktningpolitikk – og samtidig være sterk forsvarer av den kristne kulturarven? Hvorfor overlates så mye av denne banehalv­delen til de innvandringskritiske stemmene?

Følger man disse debattene, kan man lese om kirkelige
ledere som slår fast at Norge ikke er et kristent land; som problematiserer skolegudstjenestene; som er motstandere av å bruke kristendom i navnet på skolens religionsfag. Man ser at kirkens talskvinner og -menn går inn i livssynsdebatten med premisset om at kristendom bare er en av mange religioner og livssyn i landet vårt. Man hører stadig politiske ledere snakke om «det nye Norge», uten å definere hva dette egentlig er.

Det går an å forstå at mange er usikre.

I mellomtiden har Listhaug masse plass å boltre seg i. Og hun vet å utnytte rommet.

Stridstema. Jørgensen spår at innvandrings­debatten blir et «brennbart stridstema». Det blir sjelden noen strid uten at debatten forenkles ned til to klare posisjoner: I dette tilfellet de liberale og de restriktive.

Hvis min antakelse om et langt mer sammensatt meningsmangfold blant kirkens medlemmer er riktig, hva vil «striden» som Jørgensen spår føre til? Hvor vil de moderate føle seg mest hjemme dersom to fløyer strides i en polarisert debatt? Hvem skal møte spørsmålene og usikkerheten?

Populistiske strømninger utfordrer Europa. Stemmene som spiller på frykt og vil bygge murer mellom mennesker blir sterkere. Den store jobben som folkekirken har å gjøre i innvandringsspørsmålet, sammen med andre gode krefter, er å sikre at både kirken og det norske samfunnet sier ja til nestekjærlig­heten og ja til inkludering - som en konsekvens av det kristne menneskesynet, som nettopp er en del av vår kulturarv.

De sterkt engasjerte på begge fløyer vil helt sikkert klare å egge til strid som mobiliserer i egne leire. Men kanskje er det som den som finner språk for å snakke med alle de andre, som vinner til slutt.

Del
Mer fra samme forfatter

Analyse fra Skaperkraft: Fire nye år?

Nattens opptelling gir oss ingen klar vinner. De som fikk fremgang, står uten makt og regjeringen som...

Publisert: Skaperkraft.no, Filip Rygg, Øyvind Håbrekke
- 11. September 2017

Det livssynsåpne samfunn - unntatt Buskerud

Etter at det nå i flere år har vært bred tilslutning til målet om det livssynsåpne sam­funnet, er det...

Publisert: Vårt Land, Øyvind Håbrekke
- 09. September 2017
Powered by Cornerstone