Et menneskeverdig samfunn

Man blir begeistret for liberale ideer når man leser Lars Peder Nordbakkens Liberale tenkere for vår tid. Samtidig blir man oppmerksom på utfordringene som oppstår når man snakker om en slik tradisjon.
17. Februar 2017

På den ene siden er det åpenbart at en liberal idétradisjon eksisterer; Nordbakken portretterer noen av de personene som har formet den. Det er konsise og lærerike portretter – alle er lesverdige.

Tradisjon uten kontinuitet

På den annen side: En tradisjon forutsetter det Nordbakken kaller «fellesnevner». Men hvilket prinsipp sørger for kontinuitet i den liberale idétradisjonen? Hvilken felles essens gjennomsyrer tenkerne? Forskjellene mellom dem er så betydelige, forklarer Nordbakken, at «det er vanskelig å sile ut en fellesnevner – utover betoningen av personlig frihet». Og denne friheten sidestiller Nordbakken med «det liberale frihetsbegrepet», i bestemt form én-tall. Dersom det ikke finnes et slik frihetsbegrep, forsvinner plutselig fellesnevneren, og da også tradisjonens kontinuitet.

Men det finnes ikke (bare) ett liberalt frihetsbegrep. Nordbakken overser dessverre dette, noe som ikke er trivielt. Ved å trekke leseren inn i den liberale idétradisjonen, har Nordbakken til hensikt å «motivere flere til å ta del i en fornyet idékamp for frihet og menneskeverd». Dette kan gjøres på to måter: Enten kan man fortsette tradisjonen, føre videre dens prinsipp eller essens. Eller man kan være selv-kritisk, forsøke å skille konstruktive fra destruktive strømninger. Når tradisjonen mangler kontinuitet, kan man av naturlige grunner ikke velge den første metoden. Nordbakken velger likevel denne: Basert på det ovenfor nevnte frihetsbegrepet, er bokens hensikt å være med å «videreutvikle og forsterke den liberale idétradisjonen».

Dette fører til en manglende sammenheng mellom frihetsbegrepet og idealsamfunnet Nordbakken peker mot. Og det er denne manglende sammenhengen jeg vil utforske, med løst utgangspunkt i Nordbakkens portretter av henholdsvis Ludwig von Mises og Wilhelm Röpke. Det vil si, jeg vil utforske spenningene mellom to motstridende frihetsbegreper i Nordbakkens portretter. Men først må to forhold klargjøres. For det første, så er ikke dette en kritikk bare av Nordbakkens bok, men av de fleste samtidige liberalere. For det andre, så har denne kritikken til hensikt å være konstruktiv i den forstand jeg ønsker å støtte opp under det idealsamfunnet Nordbakken peker mot.

Egenvilje versus dyder

De to motstridende frihetsbegrepene kan kanskje kalles for liberal normløshet og liberal perfeksjonisme. Kort fortalt innebærer liberal normløshet å følge egenviljen. Liberal perfeksjonisme innebærer på den annen side å velge et stadig mer moralsk liv. Nordbakken aksepterer et frihetsbegrep à la liberal normløshet for så å peke mot idealene til den liberale perfeksjonismen.

Hva er idealene til den liberale perfeksjonismen? For å si det med Röpke i Humane Economy: «Self-discipline, a sense of justice, honesty, fairness, chivalry, moderation, public spirit, respect for human dignity, firm ethical norms», disse dydene som enkeltmennesket må etterstrebe at samfunnet skal florere innenfor de liberale institusjonene. Uten dem vil eksempelvis sivilsamfunnet forvitre. Og Nordbakken hevder, helt i samsvar med Röpke, at sivilsamfunnet er den «mest undervurderte blant de liberale institusjonene». Det er der relasjoner dannes og tillit skapes; Det er der mennesker utvikler seg som mennesker. Vår egen tid preges av fremmedgjøring og fragmentering. Det er naturlig å se for seg at dette i hvert fall delvis skyldes den gradvise forvitring av sivilsamfunnet de siste to-tre årtier, noe også Nordbakken påpeker.

I henhold til Röpke er derfor ikke den liberale orden avhengig bare av liberale statsinstitusjoner, men også at enkeltmennesket kultiverer visse dyder. Dette innebærer imidlertid en normativitet som ikke lar seg forene med frihetsbegrepet Nordbakken forsøker å videreføre. Man kan si at Nordbakken vet hvor hen det lovede land er, men velger feil sti. Hvorfor er den liberale normløsheten feil sti?

Liberal normløshet

Altfor mange frihetsdiskurser reduseres til avveiningen mellom det negative (frihet fra) og positive (frihet til). I moderne politisk filosofi leder som regel førstnevnte til mindre stat, slik at enkeltmennesket kan velge mer etter egen vilje. Sistnevnte leder til mer stat, slik at enkeltmennesket settes i stand til å gjøre mer enn det ellers ville vært i stand til. Men ifølge John Christman er det negative og positive frihetsbegrepet av samme slag: De er verdinøytrale. Det vil si at man er opptatt av hvordan enkeltmennesket kan følge egenviljen, ikke hva denne viljen er for noe – det vil si om viljen egentlig er verdt å følge eller ikke.

Den liberale normløsheten er et slikt verdinøytralt frihetsbegrep: Enkeltmennesket er fritt i den grad det opplever «fravær av tvang, og er forskånet mot å bli underkastet andres vilje.» Dette kommer kanskje tydeligst frem i Ludwig von Mises’ Human Action, der han hevder at det ikke finnes noen «perennial standard of what is just and what is unjust. Nature is alien to the idea of right and wrong». Mises’ liberalisme er kort og godt «neutral with regard to any moral precepts».

Jeg tror de fleste forbinder liberalismen med Nordbakkens liberale normløshet. Det forutsettes et slags etisk frislipp: Enkeltmennesket skal, slik Nordbakken forklarer det, kunne føre «selvvalgte liv med utgangspunkt i den de er, og ønsker å være.» Dersom person A vil være X og person B vil være Y, skal ingen hindre A fra å etterstrebe X, så lenge ikke A forhindrer person B i å etterstrebe Y.

Forvrengt frihet

Man finner elementer av den liberale normløsheten på tvers av det politiske spekteret; det uttrykkes i alt fra økonomisk til seksuell frigjøring. Men jeg tror den liberale normløsheten representerer en forvrengt forståelse av frihet, og er med på å undergrave den liberale samfunnsorden. Hvorfor?

Selvet, i den liberale normløsheten, settes i et dualistisk forhold til egen kropp spesielt og omverdenen generelt. Dersom person A ønsker å være X, så er det ønsket om å være X som betyr noe, ikke hvorvidt X stemmer overens med As natur. Det interessante, er at det her altså ligger en grunnleggende motsetning mellom frihetsbegrepet og naturen. Dette innebærer også at man ikke kan snakke om hva naturen er rettet mot, altså hva det vil si å være et godt menneske. En slik rettethet er imidlertid avgjørende for de fleste etiske teorier, det være seg dydsetikk eller konsekvensetikk. Den liberale normløsheten står på denne måten i opposisjon med den eksterne virkeligheten utenfor selvet.

Når frihet er at person A skal kunne etterstrebe X, vil A kunne føle det frihetsinnskrenkende dersom noen hevder at A egentlig ikke bør etterstrebe X. Og gitt den liberale normløsheten, hvilken rett har man egentlig til å hevde noe slik? Ingen. Nordbakken må eksempelvis gjerne bekymre seg for forvitringen av sivilsamfunnet, men den liberale normløsheten forbyr ham å hevde at menneskene bør gjøre noe det – og langt mindre at de bør kultivere Röpkes dyder.

Det er klart at et sunt og solid frihetsbegrep ikke kan akseptere at det er verdifullt i seg selv å følge egenviljen. Egenviljen kan bare ha verdi dersom den er rettet mot det gode. Merk at dette ikke automatisk innebærer at staten skal gripe inn når mennesker ikke retter seg mot det gode, det kan like gjerne skje ved relasjonene mellom menneskene. Det vil si at en liberaler vil hevde at staten aldri kan korrigere en persons egenvilje, men at dette må skje i sivilsamfunnet, i det man kritiserer hverandre og uttrykker forventninger til hverandre etcetera.

Det lovede land

Grunnen til at Röpke fremmet liberale statsinstitusjoner, er at de muliggjør et «menneskeverdig samfunn». Det vil si at institusjonene setter mennesket i stand til å leve som mennesker. Mennesket har en natur, og frihet er å realisere det gode denne naturen er rettet mot. For å si det som Trygve Hoff i Fred og Fremtid, som også Nordbakken gjengir: «Vi er nemlig nødt til å innregistrere at menneskene ikke er gode. Ikke bare gode. Ikke naturlig gode. Menneskene må streve etter å bli gode. Kjempe for menneskeverdet. De dignitate hominis

Et slikt frihetsbegrepet impliserer ikke et trangt menneskeideal; Det er mange måter å leve på som er forenlig med realisering av den menneskelige natur. Men det betyr at det umulig kan være en generell sannhet, at dersom person A ønsker å være X, skal ingen hindre personen fra å etterstrebe X. Person A er bare fri dersom X er i samsvar med det gode As natur er rettet mot. Frihet kan på denne måten ikke reduseres til å følge egenviljen. Man må også vurdere om denne egenviljen er rettet mot det gode, om den er verdt å etterstrebe. Det betyr eksempelvis at man ikke utelukkende kan bruke krefter og kapital på det man begjærer, bare fordi man begjærer det, uten først å ta hensyn til de rundt seg. Det betyr også at det kanskje ikke er riktig å skille seg fra ektefellen sin, dersom man har barn, fordi man er lei samlivet og føler forholdet har kjølnet.

Nordbakkens portretter vekker en lengsel etter det menneskeverdige samfunnet. Men for å komme dit, kan man ikke fortsette å akseptere den liberale normløsheten. Det er ikke likegyldig hva slags egenvilje mennesket følger. Dette betyr at liberalere ikke bare kan kjempe for liberale institusjoner uten også å sørge for en helhetlig dannelse av de menneskene som opererer innenfor disse institusjonene. Dette innebærer først og fremst, som Nordbakken påpeker, at man legger til rette for et potent og blomstrende sivilsamfunn – som setter enkeltmenneskene i stand til å kultivere dyder, og ser frihet i noen ganger å fornekte egenviljen.

Del
Andreas Masvie er redaktør i Mentsch Magazine (https://www.mentschmagazine.com). Han har en bachelorgrad vedNHH, ogstuderer filosofi og teologived University ofOxford.
Mer fra samme forfatter

Om å outsource det menneskelige

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources....

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 08. Desember 2017

Skråplaneffekt og diskriminering

Vi kommer ikke utenom skråplaneffekten når vi diskuterer aktiv dødshjelp.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie, Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 22. Mai 2017

Mer kjærlighet?

Å åpne for tre juridiske foreldre vil være å institusjonaliserer enda mer familiekonflikter enn det vi allerede har.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie
- 04. Mai 2017

Frihet i forsakelse

Liberalere må ­begynne å se friheten i selvtukt. Sant å si forut­setter liberale ideer en slik frihetsforståelse.

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 19. Februar 2017

De belugaliberales forakt

I beste fall kan det amerikanske presidentvalget fungere som en slags forsonende renselsesprosess – at...

Publisert: VG, Andreas Masvie
- 16. November 2016
Powered by Cornerstone