Westworld er serien som speiler vår syndighet

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene neste dag?
05. Februar 2017

Ta steget forbi virtuell virkelighet.

Tenk deg en fornøyelsespark hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten.

Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse.

De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til aldri å skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?

– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

Forblir vi upåvirket?

Produsent J.J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen fra 1973. TV-serien har nylig fullført sin første sesong på HBO og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere» på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten.

HBO beskriver serien som «a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin».

I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet.

Alt før solen senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål.

Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør?

Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv?

Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de er blitt reparert og har fått hukommelsen visket ut i løpet av natten?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

– Konseptet er å drepe og ligge med horerSerieskolen tar for seg HBOs nye storsatsing Westworld.

Våre moralske instinkter

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått er det fritt frem for å underholde seg selv med å drikke, manipulere, pule og drepe.

Men hos de fleste av oss vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill.

Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med oss selv.

Må øve på å være god

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer for hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon.

Hans analyse av den sosiale orden var som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning.

Han ville kritisert Logan for ikke å yte rettferdighet til mennesket.

Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer.

Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. I likhet med hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god.

Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Vi kan velge

Som analyse av mennesket som dyr har Logan rett. Da er vi biologisk disponert for trygghet, reproduksjon og ernæring.

Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje.

Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål og rette innsatsen vår mot disse.

Vi er ikke dømt til bare å spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode.

Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god.

For eksempel vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et sjenerøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn't cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are.

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre ham i å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør, resulterer i den vi blir.

Det rokker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.

Del
Daniel Joachim Kleivener rådgiver i tankesmien Skaperkraft.Han har tidligere erfaring som gründer, konsulent og foredragsholder. Daniel Joachim har dessuten en master i økonomi, ledelse og strategi fra Handelshøyskolen BI, og en bachelor i religion, kultur og samfunn fra Det teologiske Menighetsfakultet.
Mer fra samme forfatter

Den gode moralismen

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne...

Publisert: Vårt Land, Daniel Joachim Kleiven
- 07. Februar 2017

Økende forfølgelse i India

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste...

Publisert: Vårt Land, Daniel Joachim Kleiven
- 23. Januar 2017

Julens budskap og Kinas vekst

Det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også landets kultur. Troen på barnet i krybben...

Publisert: Minerva, Daniel Joachim Kleiven, Hermund Haaland
- 23. Desember 2016

Ingen naturlover uten Gud

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en alternativ og bedre forklaring til Gud. De...

Publisert: Vårt Land, Daniel Joachim Kleiven
- 18. Desember 2016

Kristne ledere – skap en kultur for spørsmål

Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig...

Publisert: Dagen, Daniel Joachim Kleiven
- 07. November 2016
Powered by Cornerstone