Håpløs jakt på kristne symboler

Glem debatten om skolegudsjenesten, ikke gir den personlig frelse og sett opp mot debatten om et livssynsåpent samfunn, er det en bagatell.
21. Desember 2016

Det hører med til den norske juletradisjonen å diskutere skolegudstjenester, julesanger og NRKs livssynsprofil. Det er alltid noen nye luringer som finner på noe nytt og da er debatten i gang. Selv har jeg hatt stor glede av ideen i Stavanger(som de hevder aldri var seriøst ment) om å nynne Deilig er jorden. Jeg har nemlig aldri hatt kapasitet til å huske lange sangtekster.

Vi mennesker elsker symboldebatter, det er ikke forbeholdt en årstid eller ett spesifikt tema. Se bare i politikken, hvor 15 øre bensinavgift i høst kunne avgjort om vi hadde en regjering eller ikke. I desember diskuteres ofte kristne symboler. Noen er livredd for at prestene gjør jobben sin(forkynner) og andre er rasende dersom norske elever ikke får møte presten.

Debatten om skolegudstjenestene minner meg om bensinsprisdebatten. Den er ekstremt viktig for begge parter, men en eventuell seier for en av partene, er mest av symbolsk verdi. Ingen blir kristen av å tvinges til en skolegudsjeneste. Ingen blir ateist fordi skolen ikke la opp til skolegudstjenester.

Når jeg likevel ønsker at norske barn skal besøke kirken hver jul, så handler det om å forstå egen identitet og historie. Og jeg tror det er sunt for et samfunn at religiøs identitet er synlig og respektert. Et samfunn uten full trosfrihet er et samfunn uten ytringsfrihet, et samfunn uten grunnleggende menneskerettigheter. Derfor kan man likevel si at noen symbol-debatter er nødvendige.

Det går nå flere urovekkende strømninger gjennom Europa. En av de sterkeste, er vinden fra høyre hvor man i sin iver etter å angripe andre kulturer og folkeslag, hiver alle prinsipper om trosfrihet på sjøen. Franske Marine Le Pen(leder av Front National) gikk tidligere i høst ut og ville forby bruk av alle religiøse symboler, både i skoler og på offentlige plasser. Hun sa til media at “jøder og kristne må akseptere forbudet som en del av kampen mot politisk islam”(christiantoday.com 18.10.16).

Le Pens håpløse jakt på kristne symboler er dessverre ikke særegent for verken henne eller Frankrike. Det er merkelig hvordan dette ene området skal være så vanskelig. I alle andre sammenhenger både godtar vi og elsker frem mangfold og frihet for den enkelte. Når det kommer til personlig tro, blir alt så vanskelig.

Kanskje ligger noe av skylden for dette, også hos de religiøse selv. Dyrkingen av enkelte symboler har fått skygge over hva tro egentlig handler om. Du kan aldri gjennom handlinger og egeninnsats bli kristen, og du kan heller ikke tvinges til det. Som jeg sier til mine barn: Jeg kan fortelle dere hvilke valg jeg selv har tatt, hvordan jeg utøver min tro og hvorfor det er viktig for meg, men jeg kan aldri bestemme hva dere skal tro på, ei heller hvordan. For å bli troende skal man selv ta et fritt valg om å tro, resten er ikke opp til oss.

Illustrativt for hvor galt det kan gå, er da noen politikere gjorde det til en viktig oppgave å sikre korset på politibilene, mens de samtidig i en annen debatt argumenterte heftig for et lovforslag hvor den enkelte ikke skulle få fremvise sin tro gjennom klesplagg eller andre symboler. Det var altså viktigere å “kristne” bilene til politiet, enn å la de som sitter inni bilen tro og vise sin tro.

Det er nemlig slik at å tro handler om langt mer enn en hemmelig privat overbevisning. Det handler også om hvilket liv du kan leve. FN og vår grunnlov har av den grunn presisert at trosfrihet handler om retten til å utøve sin tro, altså ikke bare hva du tenker om eget livssyn.

Det såkalte Stålsett-utvalget som skulle drøfte fremtidens livssynspolitikk, landet ned på en anbefaling om at Norge bør være et livssynsåpent samfunn(Aftenposten 07.01.13). En slik konklusjon krever noe av oss alle. Vi må tåle at personlige religiøse valg blir synlige, at vi møtes i det offentlige og at noen tar helt uforståelig valg for seg selv.

Her går det ofte helt i ball for både humanetikere og ulike religiøse grupper. Man klamrer seg fast i sine symbolsaker, frykter for at flyktninger tar med seg andre livssyn og ender opp med å rase hver jul fordi noen ikke har samme nostalgiske forhold til noen julesanger. Spør du meg er det helbom for de som tror på julens budskap.

Eller som den kristne forfatteren Jon Rotha formulerte det: As christian we should fight for souls, not symbols.
God jul!

 
Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig lederi eiendomsselskapet Cartas, medlem av Kringkastingsrådet til NRK og styreleder i stiftelsen Betanien Bergen. Høsten 2017 kom Rygg med sin første bok, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Nå må mennene rydde opp

Etter flere uker med #metoo har en rekke menn blitt avslørt. De tragiske avsløringene må føre til mer...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 15. November 2017

Vi trenger velferdsbyggerne

I forbindelse med fjorårets skattelister, er det nok en gang kritisk søkelys på de som har investert...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Oktober 2017

Nødhjelp på hemmelig adresse

På hemmelig adresse og uten statsstøtte mottar papirløse innvandrere livsnødvendig helsehjelp av frivillige...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 24. Oktober 2017

Gründere som lykkes

Vi snakker stadig mer om startups og behovet for flere gründere, men drømmen om et alternativ til oljen...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 03. Oktober 2017

Muslimer som trenger oss

Mer enn 300 000 statsløse mennesker flykter nå for livet i Myanmar. Det er ikke nok å bare fordømme volden.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 19. September 2017
Powered by Cornerstone