Black Friday’s sanne kostnad

Dagen før den omstridte Black Friday sitter de fleste av oss og er takknemlige for alt det vi har. Når dagen nå er her, er vi villige til å glemme våre verdier og vår etikk for ett billig antrekk, og en billig kjøkkenmaskin vi egentlig ikke trenger.
25. November 2016

Adobe Digital Index regnet ut at det under Black Friday i USA i 2015 ble handlet for $2.74 milliarder på nettet. Dette var en økning på 14.3 prosent fra året før, og økningen i mobilsalg alene var på hele 6.2 prosent. Denne absurde trenden er ikke kun synlig i et land langt vekke – dette skjer i Norge også.

2009 var året Black Friday ble introdusert for oss nordmenn. Først ute var shoppingsenteret Norwegian Outlet, og fra da av har Black Friday spredt seg til omtrent hele landet. Flere butikker og sentre har også utvidet denne dagen til ”Black Week”, der det blir tilbudt spesielt billige produkter over en hel uke, istedenfor en dag. Når noen butikker først setter ned prisene, følger mange etter – de gjør nærmest hva som helst for å øke salget. Dette er vel en meget smart måte for oss udødelige å starte den årlige juleshoppingen på, er det ikke?

Der tar du feil.

Det vi ikke er klare over når vi kjøper de billige klesplaggene til svigermor i julegave, i tillegg til et par-tre billige sko til oss selv, er den sanne kostnaden som påføres miljøet rundt oss og ikke minst alle menneskene som daglig produserer produktene. Ditt overforbruk.

Det vi er vitne til under Black Friday, men også ellers innen klesindustrien verden rundt, er det vi kaller ”the race to the bottom”. Den økonomiske forklaringen på dette fenomenet er relativt enkel. Når prisene reduseres, øker etterspørselen etter produktet. Dermed øker antallet solgte produkter, som gjør at leverandørenes inntekt også øker, selv ved en lav fortjenestemargin. For at fortjenesten skal vare må prisene holdes nede, slik at mengden solgte produkter fortsetter å øke. Dette lavkostnadsmarkedet er i dag mulig grunnet en kombinasjon mellom effektiv teknologi og billig arbeidskraft, noe blant annet den globale moteindustrien er velkjent for. Vi ser flere tilfeller av dette fenomenet - ”race to the bottom” – innen både lønninger og arbeidsforhold rundt om i verden, for at store bedrifter skal kunne holde prisene nede. Når prisene holdes nede på denne måten, vil flere av de motebevisste forbrukerne som tidligere handlet et par dyre plagg som varte over en lengre periode, handle billige moteplagg som er så billige at de nærmest kan kjøpes og kastes daglig.

Det er bare å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene deres, da, er det ikke? Vel, bedre arbeidsforhold og lønninger fører til høyere priser, og dermed lavere etterspørsel. Lavere etterspørsel betyr færre salg og lavere profitt for virksomheten. Å endre kostnadskjeden er dermed, for de mange samvittighetsløse virksomhetene, ikke et levedyktig alternativ. Ironisk nok er det likevel ikke bare de vi kan legge skylden på. Konsumentenes – altså vårt – behov for billig mote og billige produkter, er nemlig det som holder denne onde sirkelen gående, og som gjør det vanskelig for de virkelig rettferdige produsentene å konkurrere på markedet.

Omtrent 60 til 70 millioner mennesker rundt om i verden arbeider innen tekstil-, kles- eller skoindustrien alene. Mange av disse er barn. I følge the International Labor Organization arbeider omtrent 260 millioner barn, spredt over alle industrier, rundt om i verden. Av disse meddeler ILO at omtrent 170 millioner går under barnearbeid etter FNs definisjon; arbeid som barna enten er for ung til å utføre, utført av barn under minstealder, eller arbeid som på grunn av sin skadende natur eller skadende omgivelser er vurdert uakseptabel og forbudt.

Mange av disse arbeiderne, voksne og barn, representerer en veldig billig form av arbeidskraft, men betaler prisen selv.

Dette betyr at prislappen du ser på de klærne, de telefonene, og de lærskoene du kjøper i dag mest sannsynlig ikke representerer kostnaden det egentlig er å produsere det. Prisen dekker som regel ikke på langt nær de sosiale og miljømessige kostnadene som  produksjonen av produktet har medført seg. Når en kjøper en t-skjorte for 50 NOK bør en sette et spørsmålstegn ved hva som egentlig har skjedd. Er virkelig den lave enhetskostnaden berettiget, selv om produktet er solgt i en kjent butikk, hvis en tar hensyn til den høye menneskelige kostnaden ved produksjonen av produktet?

Black Friday er her, og kommer ikke til å forsvinne med det første. Norge må være forsiktig med hva slags absurde trender de adopterer. Det er på høy tid å spørre seg selv om vi virkelig vil delta i dette løpet: ”the race to the bottom”. Ikke bare klesindustrien, men også på vår bankkonto. Er du klar til å betale det det egentlig koster?

Del
Mer fra samme forfatter

Slaveriet eksisterer i Norge

Spørsmålet er ikke hvor stort problemet er. Spørsmålet er hvorfor et så velstående og fremgangsrikt land...

Publisert: VG, Catharina Drejer
- 03. Juli 2017

De Norge ikke vil vite om

Vi vet ikke hvem de er, mennene som utsettes for menneskehandel i Norge.

Publisert: Dagsavisen, Catharina Drejer
- 20. Februar 2017

Norges plan uten mål

Etter mye venting kom omsider regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Det ble en stor skuffelse....

Publisert: Vårt Land, Catharina Drejer
- 10. Februar 2017

Farlig sjarm på nettet

Jenter tar bilde av seg selv i ­bikini og legger ut på Facebook eller ­Snapchat. Det ser uskyldig ut,...

Publisert: Vårt Land, Catharina Drejer
- 09. September 2016

Etikkloven bommer på målet

Problemene i klesindustrien er ikke et spørsmål om etikk og god samvittighet for noen bevisste forbrukere.

Publisert: Bergens Tidende, Catharina Drejer
- 18. Juni 2016
Powered by Cornerstone