De belugaliberales forakt

I beste fall kan det amerikanske presidentvalget fungere som en slags forsonende renselsesprosess – at samfunnets eliter drives ut av sine sirkler og tilbake til dem de hevder å representere.
16. November 2016

Morgenen etter presidentvalget lå jeg i ørska og kjente på denne ubehagelig følelsen av å se seg selv fra utsiden: Er det nå—kanskje ikke med det samme, men snart—det fredelige vil kollapse i kaos? Jeg vet det høres i overkant pompøst ut, men hva kan jeg si; jeg tviler på at jeg var den eneste som følte det slik. Det minnet om da flyktningbølgene skyllet inn over Europa. Eller da britene valgte å forlate EU. Man kan liksom kjenne at nå, nå er det i ferd med å utfolde seg noe historiske her—og ingen aner noe som helst om hva som venter.

Ingen carte blanche

Oppegående mennesker har allerede trukket en rekke historiske paralleller, den ene mer apokalyptisk enn den andre. De fleste sammenhengene er naturligvis spuriøse; vår kontekst er en helt annen enn da demagogene ble diktatorer i forrige århundre. Den mest åpenbare forskjellen er de politiske og økonomiske institusjonene—aldri har de vært mer solide enn det de er i dag. Men når det er sagt, er det ingen tvil om at demagoger kan sette ulike mennesker opp mot hverandre. Alt som kreves, er å la grumsete strømninger herje fritt. Og nettopp derfor er Trump skremmende, både i et innenriks- og utenrikspolitisk perspektiv: Han er selv en del av disse strømningene.

Jeg er amerikansk statsborger. Jeg stemte ikke på Trump, det kunne jeg aldri gjort –men nå er han min president. Uansett hvor ubetydelig bidraget måtte være, er det min plikt å få frem det beste i Trump, forsøke å gjøre ham god. Hva er vel alternativet? 

Som europeer føler jeg også at dette er en plikt, men av andre grunner: Europeisk stabilitet og maktbalanse er avhengig av NATO, og NATO er avhengig av USA. Trump er ikke den første amerikanske presidenten som antyder at Europa freerider på USAs engasjement, han gjør det bare litt mindre sjarmerende enn alle andre. 

Heldigvis er det ingen grunn til å tro at USA vil forlate NATO dersom Europa tar mer finansielt og militært ansvar—det innebærer ikke å avfeie Trump av prinsipp. I utgangspunktet vil naturligvis ikke Europas statsoverhoder gjøre dette, men jeg er redd for at journalister og kommentariat skal gjøre det. For ved å avfeie Trump av prinsipp, som jeg allerede har sett flere bekjente i ulike redaksjoner og kommentariatposisjoner gjøre, påvirker man unektelig den demokratiske konteksten statsoverhodene operer innenfor, som igjen kan fremtvinge beslutninger som ellers ville være uaktuelle (Brexit er et eksempel på dette). Og vel så farlig: Ved å avfeie Trump av prinsipp, er man med å drive flere mennesker til europeiske ekvivalenter av Trump, som igjen vil være med å bryte ned det europeiske fellesskapet—i øynene til disse menneskene, avslører elitene sin virkelighetsfjernhet ved å avfeie Trump. Jeg kommer tilbake til hvorfor det er slik.

Å få frem det beste i Trump innebærer slettes ingen carte blanche; det handler om å respektere den demokratiske tradisjonen. Den sterke «He’s not my president»-reaksjonen, det være seg i gater eller aviser, er grunnleggende anti-demokratisk. Og det er ikke til å komme fra at elitene, i form av journalister og kommentariat, har forsterket disse reaksjonene. For eksempel: Når man klipper sammendrag av taler, eller kommenterer på dem, forsøker man å spre karikaturer som skaper frykt og avsky, eller å få frem det Trump mener? Etter å ha sett og lest lengre utdrag av Trumps taler, og deretter sett klippene og kommentarer, må jeg innrømme at jeg er i tvil. Hvorfor har man for eksempel ikke satt Trumps NATO-kommentarer i korrekt kontekst? Ja, Trump er en demagog—men gir det rett til å generere mer frykt og avsky enn det som måtte komme av seg selv? Og fordi den offentlige diskursen er blitt så hysterisk som det den er blitt, må jeg her legge til en obligatorisk «nei, dette er ikke et forsøkt på å forsvare / unnskylde / rettferdiggjøre Trump». (Can we please return to sanity, people?)

 

Bjelken i eget øye

Når det gjelder hvordan man forholder seg til Trump, har de norske elitene vist seg å være av samme slag som de amerikanske. Her vil jeg trekke frem en av landets mest klarsynte historikere, som tilhører mange av miljøene jeg selv identifiserer meg med: Bård Larsen. 

VG-kronikken «En ekstrem tid» skrev han nylig at det «er til å undres over» at noen forsøker å forstå Trump og det han er en respons på: utrygghet og fremmedgjøring. Dette er naturligvis en anti-intellektuell holdning, svært ulikt Larsen, og umuliggjør enhver rasjonell politisk diskurs. Man hater Trump så voldsomt—ikke på grunn av politikken, men fordi «Trump er Trump»—at man ikke tillater fri og kritisk tenkning. Dersom man kritiserer Clinton, det være seg familiens Foundation spesielt eller hennes egnethet som president generelt, kan man anklages for å legitimere alle Trumps utsagn eller å spekulere i konspirasjoner. Pussig nok er det nettopp en slik uopplyst fanatisme man kritiserer deler av Trumps velgermasse for, rettmessig som sådan.

Å forsøke å forstå Trump er ikke å legitimere kvinneundertrykkelse og fremmedforakt. Å forsøke å forstå Trump er å analysere hvorfor amerikanere ønsker en slik person fremfor Clinton—det vil si at det er USA og amerikanere som er interessant, ikke Trump.

En forklaring jeg har hørt ved flere anledninger: Amerikanere flest er egentlig ganske dumme (de greier jo ikke engang plassere alle de europeiske landene på kartet). Spesielt den nedre middelklassen er, som Clinton i et uheldig øyeblikk påpekte, «deplorables», ufyselige. Men dette er naturligvis en skrekkelig arrogant holdning og smaker av gauche caviar (fransk: «venstrekaviar»): innflytelsesrike mennesker som, rundt vin og entrecôte, samtaler med hverandre om hvor mye de bryr seg om de som er vanskeligst stilt. Men man vil selvfølgelig ikke åpne hjemmene sine for disse vanskeligst stilte, langt mindre dele sin vin og entrecôte. Og Clinton, hun er selve inkarnasjonen av dette elitistiske hykleriet. Hvem har vel kapitalisert mer på å snakke om de svakeste enn Clinton, isolert i sin storslått villa?

Fremmedgjøring fra de «belugaliberale»

Jeg tror de elitene som tilslutter seg Clintons liberale ideologi faller i en lignende gauche caviar-kategori: Kanskje «belugaliberale» er den beste betegnelsen. Det er de som kaller seg liberale, i Norge gjerne sosialdemokratiske, som hevder å kjempe for folket, men som simpelthen ikke forstår folk flest—ei heller liker dem noe særlig. De kommer, som jeg vil eksemplifisere, i en rekke farger og fasonger, og er alle politisk progressive.

Som en antitese til disse finner man Trumps velgermasse. En av USAs fremste politiske kommentatorer, Peggy Noonan, betegnet dem som «unprotected», de ubeskyttede. Dette er naturligvis generaliserende, og langt flere utdannede og velstående stemte på Trump enn forventet (som jeg straks kommer tilbake til), men jeg tror likevel betegnelsen er treffende. Disse menneskene føler seg fremmedgjort fra de belugaliberale. Og når man føler seg fremmedgjort, stoler man heller ikke på at disse elitene forstår de omstendighetene man står ovenfor, de som gir oppgav til utryggheten. Og dersom de ikke forstår omstendighetene, tenker man, greier de i hvert fall ikke håndtere dem.

Det er antakeligvis en lignende fremmedgjøring som trekker de utdannede og velstående til Trump. For eksempel: En gruppering innad de belugaliberale elsker å snakke om frie ytringer, spesielt i det kjønnslige og seksuelle (mer generelt: identity politics). 

Men denne liberale ideologien er blitt en trussel mot sitt eget utgangspunkt, altså ytringsfrihet. I Canada har eksempelvis psykologiprofessor Jordan Peterson blitt anklaget for diskriminering og hate speech når han, som fagpsykolog, presenterer mainstreamforskning—fordi resultatene strider med den liberale forståelsen av kjønnsidentitet som noe ubegrensede. Man ser de samme tendensene på amerikanske universiteter, og den vestlige verden for øvrig. Tenk at Vestens største trussel mot ytringsfrihet skulle vise seg å være liberale ideologer. Og Trump er en som avslører det liberale anti-liberale som nonsens (det er i hvert fall valgkampstrategien; for et par år siden var han i aller høyeste grad en del av det han nå kritiserer).

Flyktningkrise og Brexit

Den samme aversjonen mot de belugaliberale kan muligens også forklare hvorfor de høyrepopulistiske partiene i Europa vokser seg sterkere. Når det gjelder flyktningkrisen, tror jeg mange tenker: På hvilken måte skal politikerne som tar til orde for åpnere grenser personlig bidra med den nødvendige integreringen? Hvor mange av disse politikerne inviterer flyktninger med hjem? Jeg tror mange deler en opplevelse av at elitene isolerer seg i sine sirkler, der virkeligheten er ganske annerledes enn den folk flest opplever.

Brexit er et annet eksempel: Selv om også dette er et komplekst anliggende, er det åpenbart at arbeiderklassen føler en sterk avstand til de sentraliserte eliten i Brussel. 

Dette er byråkrater som ikke engang betaler skatter, samtidig som de innfører stadig flere reguleringer til hinder for små og lokale foretak. Byråkratene gjør seg med andre ord rike på å gjøre de ubeskyttede dårligere stilt. Dette kan heller ikke forstås løsrevet fra finanskrisen, der det for alvor ble vist at Big Government og Big Corporation har inngått et destruktivt gjensidig avhengighetsforhold: Staten redder de største selskapene, som har vokst seg så store ved å lyve og stjele fra folk flest (det var det subprimekrisen i praksis var), at det ville være politisk selvmord å la markedet støte dem ut.

Konsekvensene av denne fremmedgjøringen gir opphav til frykt og sinne, som i visse deler av befolkningen får ekle utrykk. Men å fokusere på de ekle uttrykkene, for deretter å kalle store deler av befolkningen for ufyselig sementerer nettopp den dype fremmedgjøringen. Vel så viktig: Det er ansvarsfraskriving. 

Det er kanskje det som skuffer mest med Bård Larsens kronikk—i besettelsen av demagogen er det en påfallende mangel på selvransakelse. Dette viser at det belugaliberale favner om en mentalitet som eksisterer på høyresiden så vel som venstresiden. Det er de andre, de ufyselige, som er vår store ulykke, de som ikke riktig har utviklet det liberale sinnelaget som vi selv har.

Om å glemme eget ansvar

I kronikken konkluderer Larsen: «Vi som er liberale demokrater, har en særlig plikt til å sette foten ned mot den dypt antidemokratiske og fremmedfiendtlige bevegelsen som nå brer seg over hele den vestlige sivilisasjonen. Men det blir ikke enkelt.» 

Jo, det er faktisk ganske enkelt—men det krever at elitene gjøre seg selv mer folkelige. Det vil si at man faktisk setter seg selv i stand til å dele virkelighetsforståelsen med de man hevder å representere. Det handler ikke så mye om å «sette foten ned» som å engasjere seg i menneskers liv. Det er nettopp dette professor i sosialpsykologi Haidt påpekte etter valget: «We need a new kind of empathy.»

Dette innebærer helt konkrete møter mellom mennesker. Det skjer noe i slike relasjoner. Fremmedgjøringen brytes ned, og man får forståelse og medfølelse for hverandre. Man kan til og med bli med i en kirke, som i et rent politisk-filosofisk perspektiv er bemerkelsesverdig: Her forsvinner skillene mellom ulike klasser og grupperinger. Eventuelt kan man ta oppfordringen til jusprofessor Williams i Harvard Business Review: «The best advice I’ve seen so far for Democrats is the recommendation that hipsters move to Iowa. Class conflict now closely tracks the urban-rural divide.»

Trump er først og fremst skremmende dersom han frigjør de grumsete strømningene han selv er en del av. Men disse strømningene kan samfunnet demme opp for selv, ved aktivt å søke ut og mot den andre. 

I beste fall kan derfor dette presidentvalget fungere som slags en forsonende renselsesprosess; det vil si at de belugaliberale drives ut av sine elitistiske sirkler, tilbake til dem de hevder å representere. Sivilisasjonen står ikke og faller på Trump – den står og faller på deg og meg.

Del
Andreas Masvie er redaktør i Mentsch Magazine (https://www.mentschmagazine.com). Han har en bachelorgrad vedNHH, ogstuderer filosofi og teologived University ofOxford.
Mer fra samme forfatter

Om å outsource det menneskelige

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources....

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 08. Desember 2017

Skråplaneffekt og diskriminering

Vi kommer ikke utenom skråplaneffekten når vi diskuterer aktiv dødshjelp.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie, Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 22. Mai 2017

Mer kjærlighet?

Å åpne for tre juridiske foreldre vil være å institusjonaliserer enda mer familiekonflikter enn det vi allerede har.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie
- 04. Mai 2017

Frihet i forsakelse

Liberalere må ­begynne å se friheten i selvtukt. Sant å si forut­setter liberale ideer en slik frihetsforståelse.

Publisert: Vårt Land, Andreas Masvie
- 19. Februar 2017

Et menneskeverdig samfunn

Man blir begeistret for liberale ideer når man leser Lars Peder Nordbakkens Liberale tenkere for vår...

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie
- 17. Februar 2017
Powered by Cornerstone