Grusomheter i Sudan

Mens verden er opptatt av andre konflikter, utsettes barn og andre sivile for grusomme overgrep i Darfur. Det er en rekke glemte kriser som trenger vår oppmerksomhet.
04. Oktober 2016

- Jeg har nesten ikke ord for omfanget og brutaliteten i disse angrepene. Bildene og videoene vi har sett underveis i vår etterforskning er simpelthen sjokkerende: Ett av dem viste et lite barn skrike i smerte, før det døde. Mange bilder viser barn dekket av blemmer og sår. Noen kunne ikke puste, og kastet opp blod.

Ordene tilhører Tirana Hassan som er leder for Amnestys avdeling for kriseetterforskning. De har analysert fotografier, brukt satellittbilder og gjennomført over 200 dybdeintervjuer. Nok en gang evner organisasjonen å løfte frem glemte konflikter som vi i liten grad kjenner til.

I følge Amnesty ble siste angrep gjennomført 9. september i år. Når neste kommer er det ingen som vet, men det er god grunn til å tro at grusomhetene fortsetter. Bare i år skal det være gjennomført over 30 angrep, flere hundre er døde.

I antall drepte kan ikke konflikten i Sudan “konkurrere” med det som skjer i Syria. Men grusomhetene er like store, overgrepene like uakseptable. Vi som lever i en fredelig og beskyttet boble bør la oss engasjere av uretten mange andre påføres.

Leger uten Grenser kårer årlig verdens ti glemte kriser. Kåringen er viktig og den overrasker alltid. Det er mye som dessverre ikke får den oppmerksomheten krisene fortjener - og trenger!

De fleste har nok hørt om terrorgruppen Boko Haram som herjer i Nigeria. Men visste du at denne konflikten også har spredd seg til Kamerun, Tsjad og Niger? I følge Leger uten Grenser er det selvmordsbomber og andre angrep nesten hver eneste dag.

Dette har ført til at mer enn 2,7 millioner mennesker i området rundt Tsjadsjøen er blitt tvunget på flukt fra sine hjem. Disse står uten penger, mat og grunnleggende helsehjelp. Fordi flyktningene er så dårlig stilt, er de også svært sårbare for angrep, sykdomsutbrudd og andre situasjoner som gjør en svært vanskelig situasjon, enda verre.

Mens vi her hjemme diskuterer antall flyktninger, integrering og velferdsstaten, evner vi i liten grad å forstå hva som er driveren bak de store bevegelsene av flyktninger. I debatten blir også begrepet “lykkejeger” brukt som en negativ betegnelse på de som kommer langveisfra. Fascinerende i grunn. Har vi glemt hvor godt vi har det? Det er klart man søker seg vekk fra kolera, kjemiske angrep, voldtekter og krig. Det er verken utspekulert eller rart.

Vi løser selvsagt ikke verdens kriser ved å ta i mot mange flere flyktninger. Men vi må nok regne med å ta i mot ganske mange flyktninger så lenge verdens kriser ikke blir løst. Det er krisene som genererer strømmene av mennesker som er villig til å trosse en rekke farer for å komme til et land med en lysere fremtid.

For å illustrere hvor ille det er: Det er flere historier om kvinner som på flukten til Europa tar p-piller i forkant av turen over Middelhavet, da de vet at de mest sannsynlig blir voldtatt på veien. Likevel er alternativet verre. De må flykte. Jeg tror ikke vi klarer å forstå hvor desperat situasjonen er.

Derfor er det ikke trygdekutt og grensegjerder mot Russland som er svaret når man ønsker færre flyktninger. Det viktigste Norge kan gjøre i internasjonale fora for å stoppe flyktningestrømmen, er å ta til orde for tiltak som stopper krisene. Det handler om akutt nødhjelp, militær tilstedeværelse, bistand til forhandlinger og en rekke andre grep.

Videre er det selvsagt utvikling av landene det handler om, hvor utviklingshjelp og internasjonal handel går hånd i hånd. Det er ikke alt som kan løses over natten, men det verste er at vi med tilgang på så mye informasjon, gjør så lite.

De siste ukene har vi fått se grusomme bilder fra Syria. Det er nesten som om vi har blitt imune. Det engasjerer ikke lenger. Selv de kriser vi vet mye om, får til slutt begrenset engasjement.

Grusomhetene i Sudan rammer forsvarsløse barn. De har ikke gjort noe annet galt enn å bli født på feil sted. Bensinprisdiskusjonen hjemme i Norge blir helt latterlig i møte med disse barnas skjebner. Selvsagt skal vi diskutere bensinpris i Norge, men vi kan ha godt av å få inn litt perspektiver av og til.

Ære være organisasjoner som Amnesty og Leger uten grenser. Takket være dem kan vi ikke si at vi ikke visste.

Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig lederi eiendomsselskapet Cartas, medlem av Kringkastingsrådet til NRK og styreleder i stiftelsen Betanien Bergen. Høsten 2017 kom Rygg med sin første bok, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Nå må mennene rydde opp

Etter flere uker med #metoo har en rekke menn blitt avslørt. De tragiske avsløringene må føre til mer...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 15. November 2017

Vi trenger velferdsbyggerne

I forbindelse med fjorårets skattelister, er det nok en gang kritisk søkelys på de som har investert...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Oktober 2017

Nødhjelp på hemmelig adresse

På hemmelig adresse og uten statsstøtte mottar papirløse innvandrere livsnødvendig helsehjelp av frivillige...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 24. Oktober 2017

Gründere som lykkes

Vi snakker stadig mer om startups og behovet for flere gründere, men drømmen om et alternativ til oljen...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 03. Oktober 2017

Muslimer som trenger oss

Mer enn 300 000 statsløse mennesker flykter nå for livet i Myanmar. Det er ikke nok å bare fordømme volden.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 19. September 2017
Powered by Cornerstone