Tilfeldigheter i rettssalen

Norske domstoler er våre siste generalister. Den høye tilliten domstolen har hos befolkningen er imidlertid ikke godt begrunnet, og prinsippet om allmenne domstoler er ikke lenger levedyktig.
16. September 2016

Norske domstoler opererer i dag etter to prinsipper: (i) tilfeldighetsprinsippet og (ii) generalistprinsippet. Tilfeldighetsprinsippet innebærer at det skal være tilfeldig med tanke på hvilken dommer som avgjør en sak.

Dette forhindrer at utenforstående kan påvirke valget av dommer i den enkelte sak. Generalistprinsippet betyr på sin side at domstolene skal være fullfaglige. Det betyr at domstolene og den enkelte dommer kan avgjøre alle typer saker som trekkes inn for domstolen (med unntak av helt spesielle tilfeller).

Spesialisering øker effektiviteten

Begrunnelsen for å holde seg til generelle (eller allmenne) domstoler utfordres etter hvert som argumentene for spesialisering blir flere.

For det første vil spesialisering gi mulighet for økt effektivitet i domstolene. Utviklingen av EØS-samarbeidet, Norges folkerettslige forpliktelser og en stadig økende rettsliggjøring av samfunnet gjør behovet for spesialisering skrikende, og går på bekostning av effektiviteten i domstolene. Domstolene blir mindre effektive ettersom dommerne stadig må sette seg inn i nye rettsområder de ikke har god kunnskap om.

Rettssystemets økende kompleksitet gjør ikke bare saksbehandlingen i domstolene mindre effektiv, men kvaliteten på avgjørelsene blir også dårligere. Domstolene holder dårligere kvalitet ettersom de ikke har mulighet til å besitte tilstrekkelig med kunnskap innen alle de juridiske feltene de har befatning med.

Selve grunntanken i Adam Smiths The Wealth of Nations er at spesialisering, eller «division of labor», forbedrer både effektiviteten og kvalitet på den tjenesten som leveres. Dette er det tydelig at domstoladministrasjonen selv er enig i. Som det også fremgår av rapporten til Domstolsadministrasjonens arbeidsgruppe (etter en forsøksordning med moderat spesialisering i domstolene), medfører spesialisering at «en dommer får økt befatning med et fagområde og anledning til å gå i dybden. Den økte erfaringen som oppnås ved at en behandler et større antall likeartede saker, øker kunnskapsnivået til den enkelte dommer. Samlet sett gir derfor spesialisering bedre kvalitet på domsavsigelsene, og rettssikkerheten til de som skal føre saken sin for domstolen øker.»

Rettssikkerhet og kvalitet

Uttalelsen leder oss over på det andre argumentet for spesialisering i domstolene: rettssikkerhet. Rettssikkerhet er en av grunnpilarene i en rettsstat og et velfungerende demokrati. Det fremgår av NOU 2009:15:60 s. 60 at: «Kjernen i begrepet ’rettssikkerhet’ er knyttet til krav om at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, samtidig som vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser.»

Dersom dommerne i større grad får fordype seg på færre rettsområder, vil også rettssikkerheten til befolkningen øke. Dette skyldes at sannsynligheten for at en domsavsigelse, rettslig sett, er korrekt vil bli større enn det den er i dag. Samtidig kan også partene knytte sterkere forventninger til et riktig resultat, slik at forutberegneligheten øker.

For det tredje: Den juridiske standen i Norge blir stadig mer spesialisert. Det betyr at dommere i rettssalen ofte møter advokater som har langt bedre kunnskap om den forestående rettstvisten enn det dommeren selv har. På tross av at en advokat kan være sikker på sin klients rettslige posisjon, vil denne likevel ikke være sikker på om domstolen treffer korrekt avgjørelse. På denne måten kan det oppleves som om det råder tilfeldigheter i rettssalen hva gjelder utfallet av en sak. Dommerne er og blir generalister uten spesiell kunnskap om alle saksfelt de behandler. Det er udiskutabelt at norske domstoler nyter høy tillit hos befolkningen, så det er nødvendig å spørre seg om tilliten egentlig er velbegrunnet.

Helhet og bredde

Det hyppigst anvendte argumentet for generalistprinsippet er at det sikrer en mer helhetlig anvendelse av jussen. Dommerne kan se tvisten i et bredere juridisk perspektiv, og på denne måten unngå at det utvikler seg navlebeskuende praksiser. Slik kan man også argumentere for at rettssikkerheten til partene i en tvist øker, ettersom man unngår usammenhengende og ufullstendig behandling av juridiske spørsmål. Argumentet holder imidlertid bare dersom forutsetningen er at dommeren tidligere har hatt befatning med en lignende sakstype. Generalistprinsippet fører nemlig til at dette sjelden er tilfelle. Samtidig skulle det kanskje være for mye å forlange at enhver dommer skal ha dyp innsikt i alle typer rettsområder. Det er ikke overmennesker vi har med å gjøre.

Et godt argument mot spesialisering knytter seg til de desentraliserte domstolene. Ved spesialisering i mindre domstoler er det viktig å unngå at samtlige saker innen ett saksfelt kommer til en og samme dommer. Dette kan komme i strid med hensynet bak tilfeldighetsprinsippet. På denne måten øker faren for at en av partene i saken vil forsøke å påvirke dommeren som skal avgjøre tvisten. Hvordan løser man dette? Det må bli gjennom sentralisering av domstolene. En annen løsning er et kompromiss der de små domstolene bevarer sin allmenne funksjon – og på denne måten ivaretar tilfeldighetsprinsippet.

Spesialisering er naturlig

Til sist: Spesialiseringen i norsk arbeidsmarked er stadig økende. Ta et så banalt eksempel som lege- eller ingeniøryrket. Innen begge fagretninger er spesialisering en selvfølge. Selv i den norske juriststanden er spesialiseringen åpenbar. Ulike advokatfirmaer spesialiserer seg innen ulike rettsområder, samtidig som den enkelte jurist innen et firma spesialiserer seg innen en gitt nisje. Men norske domstoler derimot, kan synes å stå igjen som de eneste generalistene vi har. Idealet om allmenne norske domstoler er nok mer en naiv drøm enn et levedyktig system.

[1]”Spesialisering i domstolene” (2012), Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen

Del
Randi Dorthea Espegren Masvie er rådgiver i tankesmien Skaperkraft og kommer i 2018 ut med en bok om eutanasi og assistert selvmord. Høsten 2017 fullfører hun mastergrad ved Det juridiske fakultetet i Bergen der hun skriver om beskyttelse av konvertitter. Hun er ansvarlig for ulike prosjekter i Skaperkraft.
Mer fra samme forfatter

Rapport om mobbing og fattigdom

Ny Skaperkraft-rapport: Skaper mobbing fattigdom?

Publisert: Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 22. November 2017

Skråplaneffekt og diskriminering

Vi kommer ikke utenom skråplaneffekten når vi diskuterer aktiv dødshjelp.

Publisert: Minervanett.no, Andreas Masvie, Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 22. Mai 2017

Hershey-metoden

En forbrukerkampanje mot en sjokoladeprodusent gir innsikter i hvordan man kan bekjempe moderne slaveri.

Publisert: Minerva, Andreas Masvie, Randi Dorothea Aamodt Espegren
- 05. November 2015
Powered by Cornerstone