Bakgrunnen er enda en høst med mye støy rundt NrK-produksjonen «Trekant». Selv om Tornes er tydelig på at kritikken av programmet er høyst betimelig og også mye bredere enn det kristenfolket alene står for, synes han det er påfallende at vi våkner aller mest når det handler om sex: «Men det virker som om debattgleden er langt større når temaet er sex. Da er Kristen-Norge der. Klare til å kaste den første steinen.», skriver han (Aftenposten 24.11.2011). Tornes spør videre: «Men hvor er det samme Kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids største utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?» Sin kristne bakgrunn til tross, helt oppdatert er han kansje ikke. En kort titt på listen over norske bistandsorganisasjoner viser at et stort antall av dem er organisasjoner med et kristent ståsted. Kristne gir både tid, krefter og penger for fattigdomsbekjempelse. Likeledes kan man si: når biskopene faktisk våger seg ut med offentlige meninger, snakker de gjerne om miljøet.
Nok med oss selv?
Tornes har likevel kanskje et poeng; hvor er vi kristne i den generelle samfunnsdebatten? Når vi er der, hva er vi egentlig opptatt av? Den kristne apologeten Os Guiness var på Norgesbesøk nylig. Under tankesmien Skaperkrafts partnersamling 8. November i Oslo kom han med noen tydelige utfordringer. Han mente blant annet at evangelikale kristne spesielt ofte tenderer til å tenke, ytre seg om og kjempe på vegne av egne interesseområder. Vi kjemper mot abort, for ekteskapet eller for Israel, eller i dette tilfellet «Trekant», fordi det er dette vi er opptatt av. På samme tid kan vi glemme andre uretter som begås eller andre utfordringer rundt oss. Det kan bidra til at vi marginaliseres som stemme, mente han. Guiness` perspektiv var at et gjennomgående prinsipp i Guds ord: Gud er grunnleggende opptatt av rettferdighet. All urett, uansett mot hvem den begås, er noe som bør engasjere en troende. Jeg deler hans syn. Kristne ungdommer må i større grad utfordres til mer enn å synge sødmefull lovsang og ta ansvar som ledere i ungdomsarbeid. Generasjonene over må i større grad komme på banen, som aktive selv eller som mentorer og støttepartnere til unge med større kraft og pågangsmot. Her har vi som troende i Norge en sterk arv å lene oss på. Vi bidro sterkt til å bygge et norsk helsevesen, et godt skoleverk, gjennom haugianismen til den industrielle revolusjon og til frigjøring av bøndenes og fiskernes større potensial i byggingen av Norge på 1800-tallet. Vi har bidratt gjennom misjon og bistand til å tenke og til å handle globalt. Hvor trykker skoen i vårt norske samfunn i dag, i Europa og i verden? Hvor kan vi ytre oss og dertil handle? Hvem kan vi dele engasjementet med? Er det kanskje andre krefter, som ikke deler vår gudstro, som vil gjøre noe med det samme? Det være seg trafficking av unge kvinner, leksehjelp for unge uten en stabil familie eller nyetablering av en bedrift. Der, midt i samfunnet, kan vi være bidragsytere, salt og lys. Ikke alle kan bli skribenter i det offentlige rom. Ikke alle kan bli gründere eller politikere. Jeg tror likevel vi alle er kalt til å bidra der vi har fått et talent. Nestekjærlighetsbudet kaller oss til det. Bibelen kaller oss til å elske vår neste som oss selv. Det betyr for oss alle å sørge for livets opphold for oss selv og vår familie, men utover det er vi blant annet kalt til å bygge samfunn. Om det er noe vi bør ta med oss fra Tornes` sin utfordring i Aftenposten er det kanskje dette: la oss nok en gang brette opp armene og bidra til å bygge Norge, våge å stikke oss frem og våge å bry oss om all urett som begås, også den urett som ikke rammer helt oss selv.
Skrevet av Hermund Haaland.
