Hvor går grensen for aktiv dødshjelp?

Når mennesker ser på aktiv dødshjelp som beste utvei, har samfunnet sviktet grovt. Det er tragisk av mange grunner.
29. Juni 2015

Når mennesker ser på aktiv dødshjelp som beste utvei, har samfunnet sviktet grovt. Det er tragisk av mange grunner.

Onsdag i forrige uke fikk Jan Petter Stefanussen (67) en dødelig dose i Sveits, helt etter eget ønske. Den poliorammede mannen fortalte sin historie til VGs lesere. Vi kunne lese at han ikke orket mer. Med nære venner tilstede, avsluttet Stefanussen livet. Gjennom VGs artikler fremstår det nesten som en lykkelig historie, og den presenteres uten motforestillinger og relevante spørsmål.

Etter hvert har det blitt mange slike historier i media. Både mediedekningen av de mange enkeltskjebnene og deler av samfunnsutviklingen tilsier at aktiv dødshjelp vil være lov i Norge om noen år. Tragisk.

Det er vanskelig å si hvorfor selve livet nå er truet. Tanken om at livet er hellig har vært dominerende svært lenge. Se bare på eden som definerer legegjerningen. Kanskje er det på grunn av den sterke individualiseringen i vår del av verden. Retten til å selv bestemme over eget liv og egen helse, trumfer det meste, selv når vi åpenbart ikke vet vårt eget beste. Se bare på hvor vanskelig det er å gi rusavhengige tvangsbehandling.

Dessuten er vi vant til å kunne bestille alt. Vi kan forandre utseende og livsstil så ofte vi vil, bare vi har penger nok. Hvorfor skal man da ikke få bestemme livets utgang?

Dette sammen med et helsevesen som ikke evner å være tilstrekkelig tilstede ved livets slutt, er en farlig kombinasjon. For når livet er vanskelig forventer vi å få hjelp.

I Nederland kan barn ned i 12-års alderen få aktiv dødshjelp, og nyfødte med store skader får også aktiv dødshjelp ved enkelte tilfeller. Nylig åpnet man for at demente kan få aktiv dødshjelp og politisk diskuteres om også friske, men livstrette eldre skal kunne få hjelp til selvmord.

I mer enn ti år har Nederland hatt ulike former for aktiv dødshjelp. Det begynte med historier lik den til Jan Petter Stefanussen, mennesker som levde med uutholdelig smerte og som det var vanskelig å si nei til. Men så får man skråplanseffekten, hvor det prinsipielt blir umulig å si nei til neste på listen. Har du sagt A så må du også si B.

Hva sier det om samfunnet når aktiv dødshjelp er en måte å behandle psykiske lidelser?  Eller når fysiske mangler er nok til å få innvilget hjelp til selvmord? I Nederland er det flere historier der man har fått innvilget aktiv dødshjelp på grunn av blindhet.

Når du helt ned i 12 års alderen kan få hjelp til avslutte livet, og psykisk sykdom er akspetert som grunn. Hva slags samfunn skaper man da? Hva sier man til den oppvoksende generasjonen?

Mange av de som har valgt aktiv dødshjelp i Nederland sier at en av grunnene er at de føler seg til bry. Til bry for sine nærmeste, til bry for samfunnet. For en tragedie!

Det kan nok virke brutalt og unødvendig vulgært å gå fra en mann på 67 år med store fysiske lidelser til en deprimert ungdom. Men vi må stille oss det ubehagelige spørsmålet: Hvor går grensen? I Nederland har vi sett at de til slutt ikke klarer å ha grenser. Nå er det snart nok å bare være livstrøtt. Hvem er ikke livstrøtt av og til? Hvem har vært uten vonde følelser?

Media bruker mye plass og penger på å fortelle historiene om de som velger å få hjelp til å avslutte livet sitt. Men vi har også mye aktiv livshjelp som vi sjelden hører om. Det skjer mye bra på mange sykehus, sykehjem og andre institusjoner. Smertelindring og god psykisk omsorg bør først og fremst være svaret når livet er tungt å leve. For bak ønsket om aktiv dødshjelp ligger det et rop, noe bakenforliggende som ikke er bra. Man vil ikke være til bry, man orker ikke ensomheten, smertene er for store.

Særlig på slutten av livet er mange som opplever store plager. Det er avgjørende at de som er døende får en best mulig smertelindring og hjelp til å mestre angst, uro og fysiske plager. Tenk hvis vi kunne stilne hele debatten om aktiv dødshjelp fordi Norge valgte å satse på aktiv livshjelp i stor skala?

Dersom samfunnet lar vær å satse på aktiv livshjelp, samtidig som enkelthistorier får tegne et idyllisk bilde av aktiv dødshjelp, så vil Norge også få aktiv dødshjelp om få år. Menneskeverdet settes dermed kraftig på prøve og signalet til de som sliter er iskaldt. Aktiv dødshjelp er først og fremst en tragedie for den det gjelder, men det er også en tragedie for samfunnet.

Som samfunn bør vi slå fast at livet er ukrenkelig, at aktiv dødshjelp er noe vi ikke ønsker fordi vi ser at det bærer galt av sted. Det truer oss alle. Det legger en belastning på mennesker vi ikke ønsker. Hverken unge eller gamle skal komme i en situasjon hvor døden blir det mest attraktive valget.

Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig lederi eiendomsselskapet Cartas, medlem av Kringkastingsrådet til NRK og styreleder i stiftelsen Betanien Bergen. Høsten 2017 kom Rygg med sin første bok, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Nå må mennene rydde opp

Etter flere uker med #metoo har en rekke menn blitt avslørt. De tragiske avsløringene må føre til mer...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 15. November 2017

Vi trenger velferdsbyggerne

I forbindelse med fjorårets skattelister, er det nok en gang kritisk søkelys på de som har investert...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Oktober 2017

Nødhjelp på hemmelig adresse

På hemmelig adresse og uten statsstøtte mottar papirløse innvandrere livsnødvendig helsehjelp av frivillige...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 24. Oktober 2017

Gründere som lykkes

Vi snakker stadig mer om startups og behovet for flere gründere, men drømmen om et alternativ til oljen...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 03. Oktober 2017

Muslimer som trenger oss

Mer enn 300 000 statsløse mennesker flykter nå for livet i Myanmar. Det er ikke nok å bare fordømme volden.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 19. September 2017
Powered by Cornerstone